Stikkord
Jeg har lenge tenkt å skrive om saken i Alvdal, men hver gang har det bare stoppet opp. Alle ordene som sitter i hodet, har nektet å komme ut igjennom fingrene på tastaturet. Hele kroppen har gjort motstand. Jeg har lest side opp og side ned om det som har skjedd disse barna. Grufulle beskrivelser av hva de har gått igjennom, år etter år. Jeg blir fysisk dårlig og får en sterk påminnelse om hva jeg selv har vært igjennom.
Det som er skremmende er at jeg vet at dette ikke er en unik sak. Det finnes mange som har opplevd det samme som barna i Alvdal. Mange har jeg møtt gjennom mitt arbeide i Blålys, noen på støttesenteret og andre har kontaktet meg via bloggen.Alle disse har en gang vært barn som ikke ble sett. Sterke historier har blitt fortalt i lukkede rom. Historier som har vært låst inne i kroppen for det har vært for vondt for å kjenne på det.
Det som er spesielt i denne saken er at den har blitt avdekket. Bevisene har vært sterke og om det finnes noen som tviler på det disse barna sier, finnes de i et veldig lite mindretall. Det er flere bevis som de to hovedmistenkte selv har gitt politiet. Bildebevis. Film. Mange barn har ikke disse bevisene. Hvis de er heldig har de sin egen stemme, som kan fortelle hva de har blitt utsatt for. Denne stemmen er ikke alltid sterk. Noen ganger viser den seg bare i et blikk. Et fortvilet blikk som roper ut om hjelp. Som vil bli sett. Som vil få et spørsmål om hvordan det går. Stemmen kan også komme frem som sinne, selvskading og raseriutbrudd i et forsøk på å fortelle at noe er galt. Ofte viser den seg bare som stillhet. Tomhet. Usynlighet.
Jeg har sett at det har blitt diskutert i media hvorvidt det er riktig å fortelle detaljene fra slike grove overgrep som har skjedd i Alvdal. Jeg tror personlig at det er nødvendig hvis det overhodet skal være mulig å avdekke og avgrense overgrep. Det er disse beskrivelsene som er seksuelle overgrep. Jeg trodde alle var klar over omfanget av seksuelle overgrep og hva det faktisk er, men nå er jeg ikke sikker lenger. Tabuet er fremdeles sterk i vårt samfunn og jeg kan få et inntrykk av at mange velger å stikke hodet i sanda når de hører om overgrep. Det blir for vondt. Derfor blir det lettere å tvile, spesielt hvis det viser seg i vår nærhet. Det var sikkert ikke så ille. Det har sikkert ikke skjedd. Denne saken har ikke gitt rom for tvil. Igjennom media, som jeg synes har dekket saken på en verdig måte, har seksuelle overgrep blitt satt ord på. Det har blitt vist som det er. Brutalt og Vondt.
Jeg håper at barna får den hjelpen de trenger. Jeg håper at saken kan føre med seg at alle som har med barn å gjøre, tar dem på alvor. Ta signalene på alvor og stol på din magefølelse. Det trenger ikke være at et overgrep har skjedd, men tør å still spørsmålet. Vis at du bryr deg. Det finnes mange barn som opplever seksuelle overgrep. La oss finne dem.