Stikkord
19 søndag feb 2012
Stikkord
01 onsdag sep 2010
Stikkord
Du er 2 år i dag.
Snart skal jeg ta med meg en pakke med is og gå til barnehagen og feire dagen sammen med deg.
Du får meg til å smile
Når du står der
og har lært et nytt ord som helikopter
Du får meg til å bli frustrert
når vi står i kø på butikken
og du finner ut du vil ha en sjokolade
Du får meg til å bli stolt
når du for bare to uker siden
lærte deg å hoppe
Du får meg til å smelte
når du kommer snikende en tidlig morgen
og legger deg tett inntil meg i senga
Du er åpen, herlig, varm, bestemt, god, myk, levende, sta, vakker, flink, snakkesalig, nysgjerrig
Jeg elsker deg.
25 fredag jun 2010
Posted barn, seksuelle overgrep
inStikkord
Hun ligger ved siden av meg i sengen.
Jeg kjenner varmen fra henne gjennom den nakne huden.
Hun ligger tett inntil.
Hånden danser piruett i min.
Øynene er lukket og pusten tung.
Jeg kan nesten ikke tro at hun er her.
Noen ganger er det som jeg plutselig våkner.
Som om jeg har sovet i over et år og så er hun bare her.
Det er nesten som jeg ikke skjønner at det har skjedd.
Jeg stryker henne på kinnet.
Trekker henne litt tettere inntil.
Lukter. Puster. Er.
Hun er min datter.
Noen ganger trodde jeg at jeg aldri jeg kom til å bli mamma. Jeg var usikker på om jeg klarte det. Bare det å gå gravid så jeg for meg som uoverkommelig. Tenk å miste kontrollen over sin egen kropp. Helt plutselig kom jeg ikke til å kunne styre hva som skulle skje. Tenk om jeg oppdaget midt i svangerskapet at jeg ikke klarte det allikevel. Hva skulle jeg gjøre da?
Jeg kunne bli kvalm av å tenke på å føde. Jeg syntes det var ekkelt og kunne ikke forstå hvordan jeg skulle komme igjennom det. Det handlet også om å miste kontrollen. Andre skulle gjøre ting med meg som jeg ikke ville, men som var nødvendige. Jeg ville være fastlåst i en situasjon som var umulig å komme ut av.
Jeg tenkte også på hvordan jeg skulle knytte meg så tett til et annet menneske. Vi kom til å være sammen hele tiden og den lilles behov skulle komme foran alt. Hvordan skulle det komme til å bli?
Men nå ligger hun er. Så nær. Så trygg. Så varm.
Min datter som snart er 2 år.
Kjærligheten mellom oss vokser for hver dag som går.
Båndet mellom oss blir sterkere, det er solid og ekte.
Det har ikke alltid vært lett, men vi kommer oss igjennom det.
Jeg er en stolt mamma.
05 lørdag jun 2010
På fredag leste jeg en kronikk i Aftenposten, Hva er et barn, skrevet av Heidi Helene Sveen som satte seg i magen på meg. Det var ubehagelig og satte i gang noe inni meg. Hvor ofte ser vi ikke slike tragedier, der barn blir mishandlet, misbrukt og/eller drept, trykt på fremsiden av landets aviser. Hva gjør det med oss? Hva gjør vi med det? Bruker vi 5 minutter på å lese artikkelen, kanskje feller en tåre, før vi går videre som om ingenting har hendt. Eller gjør det noe med oss? Endrer vi adferd? Får det oss til å handle annerledes den dagen vi selv står der med en bekymring for et barn vi kjenner.
VG har hatt en serie artikler som omhandler barn som har blitt mishandlet og drep av noen i familien. Det er historier som gir meg gåsehud. Bak hver historie finnes mennesker som deg og meg som kanskje ser små eller store tegn på at noe er galt. Noen velger å se bort, andre kanskje prøver å ta det videre uten å bli hørt. Felles for alle historiene er at de klarte ikke redde disse barna. Det var for sent.
Hva gjør du når du får en dårlig magefølelse? Forteller du det til noen? Hvis du ikke blir tatt på alvor første gang, gå til neste person eller instans. Vi har alle et ansvar for barna. Det er vi som er voksne og som skal beskytte barna, uansett om det er ditt eget eller noen andres. En dag blir disse barna voksne. Vil du kunne se dem i øynene? Trygg på at du gjorde det du kunne?
Tør du si ifra?
Noen utvalgte artikler fra VG:
Barnevernsdirektør; Vi savner at flere melder fra
02 tirsdag feb 2010
Jeg klarer ikke skrive for tiden. Jeg er helt tom. Ordene er borte. Li og jeg er hjemme på dag nummer sju. Li har hatt høy feber siden onsdag og i går da vi var hos legen, viste det seg at hun har ørebetennelse. Hun sover, spiser, ser tv og leser bok oppå meg. Og selvfølgelig får hun lov til det. Hun trenger mye kos og nærhet hele døgnet. Det resulterer i at jeg klarer ikke tenke eller skrive. Alt dreier seg om henne, derfor blir det litt dårlig med blogginnlegg fra meg disse dagene.
I mellomtida kan du gå inn på selvhjelpssiden der jeg har lagt ut noen flere tips. Dersom du har noen tips for hvordan man kan bygge selvfølelsen, send meg gjerne en mail.
Takk for at du venter…
11 mandag jan 2010
Posted barn, drømmer, psykisk helse, Uncategorized
inStikkord
alle hadde forstått verdien av å ha en god selvfølelse.
av å være god nok akkurat som en er.
Hvordan hadde verden sett ut da?
Tenk om det kunne vært et eget fag i skolen.
En time i uka som var satt av til å bygge opp selvfølelsen.
Det hadde vært bra for alle barn, både de barna som har gode oppvekstvilkår og selvfølgelig de som ikke er så heldige.
Hva ville skjedd?
Kanskje mobberne ville slutte og mobbe siden de ikke lenger trengte å trykke andre ned for å føle seg bra.
Kanskje færre ville fått spiseforstyrrelser, fordi de var allerede gode nok, fine nok.
Da hadde man kanskje brukt tida på å gjøre saker som man blir glad av.
Som gir energi.
Den største gaven man kan gi et barn er muligheten til å bli glad i seg selv….
19 lørdag des 2009
Posted barn
inJeg sitter og ser ut av vinduet. Det er fremdeles mørkt ute og snøen ligger som et tykt lagt på træne. Li springer rundt med et stort eple i hendene. Hun prater hele tiden. Og ler av sine vitser. Som ingen andre forstår noe som helst av. Dagen er ikke riktig kommet i gang enda. Jeg trenger en stor kopp kaffe.
Det nærmer seg julaften, bare fem dager igjen. Jeg er så spent på Li og hvordan hun kommer til å reagere på alt som skjer på julaften. På alle pakkene, juletreet, pynten og alle lysene. Det er første julen der hun er litt mer bevisst.
Hun kommer til å få mange pakker. Mye mer enn hun forstår noe av. Min utfordring er; hvordan kan man lære sine barn takknemlighet? Jeg synes at mange barn får så mye at mange tilslutt ikke setter pris på noenting. Jeg har sett mange som bare åpner en pakke og bare kaster den til siden, som om det ikke er verdt noenting. Nå tenker jeg på barn som har blitt så store at de burde skjønne. Skjønne at det har en verdi. Det skal hele tiden være større, bedre og mer. Jeg synes det er vanskelig. Jeg vil at min datter skal bli takknemlig for det hun har og det hun får. Både stort og smått.
Hva tror du? Er det noe vi kan gjøre? Eller må jeg bare akseptere at sånn er det bare? Er det bare et luksusproblem? Skal jeg heller være glad for at vi er i en så heldig situasjon at vår datter får mye? Det er vanskelig, men det er noe jeg kommer til å jobbe med som mamma. Kanskje hun lærer seg av å se på andre voksne i sitt liv. Hvis de viser takknemlighet, kanskje hun også lærer det da? Jeg har hørt at man ikke kan gi bort noe man ikke har. Er man ikke takknemlig selv, kan man heller ikke gi det videre til sine barn.
07 mandag des 2009
Posted barn
in27 fredag nov 2009
Posted barn
inVi er oppe tidlig i dag. Det er fremdeles mørkt ute og vi sitter ved bordet og spiser frokost. Li fikk noen bivirkninger i natt. Hun våknet allerede kl 2.00 og kastet opp like etterpå. Hun hadde også feber. Etter det var det full fart. Hun syntes det var på tide å stå opp og sprang rundt og pratet i et kjør.
Nå ser det ut som det går bra. Hun er fornøyd og spiser. Håper at det er over nå.
26 torsdag nov 2009
Posted barn
inSnart er vi på vei til bvc for at Li skal få sin vaksinasjon. Jeg rintge i går og heldigvis var det noen som hadde avbestilt en tid i dag. Jeg har aldri vært i tvil om å gi henne vaksine og jeg er glad vi får det gjort før vi flytter. I Danmark har de valgt å ikke vaksinere barn, og det syns jeg er litt betenkelig. Håper bare at Li tåler vaksinen bra- har ikke tid med sykdommer nå…
14 onsdag okt 2009
Posted barn
inVi har hatt en super dag. Vi møtte ei venninne og hennes lille datter og gikk på en nydelig høsttur i slottsskogen. Det var herlig. Etterpå ble den en kopp kaffe i en av de mange koselige kafeer som ligger her i nærheten. Nå som Li er over 1 år er det ikke like avslappende med kafebesøk, hun synes selvfølgelig det blir altfor kjedelig å sitte stille.
. Jeg og Li ordnet kveldsmat og tente lys på bordet. Det var utrolig koselig. Nå har hun endelig sovnet, etter endel skriking. For mange måneder siden kjørte vi 5- minutters metoden for å lære henne å sovne selv, og det har funket veldig bra. Ofte er det bare å legge henne ned i senga, si godnatt og gå ut. Da ligger hun der til hun tilslutt sovner. I dag var det ikke like enkelt, selvfølgelig, men nå sover hun søtt.
Nå skal jeg kose meg med en kopp te og kanskje litt fotball på tven. Vi får vel heie på Sverige etter som Norge er ute av VM- kvaliken.