Spørsmålene som Tanya stiller, traff meg så godt at jeg må skrive et eget innlegg om det!
hei hanne
takk for mange fine tanker som du deler med oss alle.
jeg kjenner meg selvfølgelig igjen i mye av det du skriver om.
» jeg kan ane en frihet og en glede som ligger der fremme og venter på meg. jeg må bare ta noen steg til, så er jeg der»
denne setningen har holdt meg gående det siste året. jeg tenker akkurat det samme som deg, for jeg øyner en lyesere framtid. en enklere hverdag, uten smerter i kroppen og uten at hver dag er en kamp for å komme seg videre. men hva gjør man i de periodene når man mister trua? når du føler du har tatt de ekstra skrittene mot den «normale» hverdagen du søker? hva gjør man når det kjennes ut som at kroppen har gitt opp, men at hjernen har har lyst til å leve i nåtid og framtid og ikke i fortid.
«jeg må bare ta noen steg til, så er jeg der»
Vet man noen gang om man egentlig kommer dit??
Det er ikke enkelt nei, det vet jeg. For meg har det vært viktig å gå igjennom de mål jeg har satt meg. Er det egentlig mine mål og drømmer? Eller er det andre som påvirker meg i en eller annen retning. Jeg kan ha lett for å høre på alle andre rundt meg og da mister jeg min egen stemme og hva jeg egentlig vil. Det er ikke bestandig jeg legger merke til at jeg holder på med ting fordi andre vil det. Det eneste som jeg tilslutt merker, er at jeg kan bli psykisk eller fysisk dårlig av det. Først da begynner jeg å se at jeg gjør ikke det jeg har lyst til, men gir etter for krav som jeg opplever rundt meg. For meg kan det ikke bli bra før jeg bryter med det og finner tilbake til det jeg har lyst til. Jeg klarer jo ikke nå andres mål.
Når jeg vet at det er mine drømmer jeg følger, prøver jeg å finne mennesker og bøker som hjelper meg med å holde troen på at jeg skal klare det. Jeg trenger støtte de dagene der alt kjennes motløst. Jeg trenger at noen sier at; det kommer til å bli bra, du kommer til å klare det. I de periodene prøver jeg også å se tilbake på det jeg allerede har klart. Når jeg har gått alle disse stegene og nådd så mange mål, ha er det som tilsier at jeg ikke skulle nå de siste?
Still deg noen spørsmål og prøv og hold ute alle andre stemme enn din egen (samboer, foreldre, arbeidsgiver, nav ol.) Hva vil du gjøre hvis du bare skal ta hensyn til deg selv? Hvor tror du at det er mulig å komme? Hvor langt må du gå for at du skal føle at du har gått langt nok? Hva er «normalt» for deg? Hva trenger du for å nå dine mål? Er det en spesiell person du kan kontakte? Eller et firma, eller en organisasjon? Hva vil være et naturlig neste steg?
Jeg er utålmodig. Vil at alt skal skje med en gang. Skulle ha klart det, helst i går. Da er det lett at det kommer noen nedturer, sånn er det. Ting tar tid. Det er en del av pakken. Når jeg mister motet, prøver jeg så godt jeg kan å akseptere at det er sånn. Huff, nå ble det tungt igjen. Og så prøver jeg igjen, dagen etter eller dagen etter der. Jeg kommer aldri tilbake til den situasjonen jeg var for noen år siden. Jeg mister ikke alt jeg har bygd opp selv om det er noen dager som kjennes tyngre enn de andre.
Så hold ut. Kjemp for det du tror på. På det du vil. Og skaff deg en heiagjeng!
0.000000
0.000000