Stikkord
Jeg står nederst i trappa og ser på alle trinnene som er til toppen. Kjenner at jeg må puste litt ekstra bare ved å tenke på hvert steg jeg må ta for å komme i mål. Det kommer til å bli tungt. Jeg teller trinnene og føler at jeg allerede er motløs. Er det mulig å nå toppen?
Jeg tar et steg. Kjenner hvor tung beina er. Kommer jeg til å klare det? Forsiktig tar jeg et steg til. Igjen blir jeg nyskjerrig og titter opp, bare for å se at det fremdeles er så langt igjen. Huff, kanskje jeg bare skal gi opp da. Jeg kommer sikkert aldri til å klare det. Jeg er sliten allerede. Hva er vitsen?
Jeg hører noen komme bak meg. Kjenner to hender som legger seg på ryggen min og som forsøker å dytte meg oppover. Jeg klarer ikke henge med, det går for fort og jeg er nær ved å ramle ned, helt tilbake til bunnen av trappa igjen. Såvidt klarer jeg å holde meg på beina, på samme trappetrinn. Jeg snur meg og møter blikket til personen som står bak meg.
«Hva gjør du?»
«Jeg prøver bare å hjelpe deg. Det så ut som du synes det var så tungt, så jeg ville bare hjelpe deg litt.» Slik at du når målet ditt.
Men jeg klarer å gå selv, svarer jeg kort og tar et steg til.
«Er det noe jeg kan gjøre da?»
Kanskje du kan gå sammen med meg? Side ved side?
Personen kommer opp på mitt trinn, lett som bare det. Han tar meg i hånda og jeg kan føle hans styrke.
Jeg tar et trinn til.
«Du klarte det» sier han plutselig. Hvordan føles det?
Jeg kjenner etter. Kjenner hvor deilig det var å klare å ta et steg til. Jeg får sommerfugler i magen. Blir god og varm.
For hvert trinn jeg tar, sier han det samme. Vi stopper opp og nyter hvert lille trinn. Kjenner gleden og stoltheten over det jeg har klart.
Tilslutt glemmer jeg å se opp mot toppen. Det eneste som betyr noe er hvert enkelt lite trinn. Det er en stor seier. Jeg nyter det.
Plutselig er jeg der.
På toppen.
Jeg har klart det.