Du sitter på den andre siden av bordet. Du holder kaffekoppen i hånden selv om du ikke drikker av den. Du ser ut av vinduet og det ser ut som tankene er et helt annet sted enn akkurat dette rommet. Hva tenker du på? Drømmer du?
Jeg har aldri fortalt deg hva jeg synes om deg. Følelsen av å selv være så liten, gjør at jeg har vanskelig for å si noe godt til deg. Tenk at det skal være så vanskelig å gi komplimenter når man ikke føler seg bra selv? Som om jeg blir mindre av å gjøre deg større?
Jeg ser sårbarheten i dine øyne. Sorgen over det tapte, sitter i øyekroken og venter på å slippe til. Jeg ser du kjemper imot, selv om det enkleste hadde vært å gi slipp. Du har kjempet imot lenge nå, og du holder det for deg selv. Ser du ikke at jeg er her? Jeg sitter her, klar til å ta i mot. Jeg tåler det, jeg lover. Du trenger ikke være alene hvis du ikke vil.
Det er ingen som er så fin som deg akkurat nå. Du sitter her med et åpent hjerte, uten tilgjorte masker av stolthet og jeg har aldri sett deg så vakker. Det er som om du viser den du er innerst inne, selv om du ikke sier et ord. Du er så mye bedre enn du selv tror, og jeg har så lyst til å vise deg det hver dag. Et lite, godt ord som jeg kunne jeg hviske deg i øret. Som du kunne tatt med deg når du går ut i verden og føler du er alene.
Jeg strekker hånda mi over bordet og søker din. Med en varsomt grep tar jeg den, stryker på den og holder i den. Jeg ser deg inn i øynene og gir deg et smil.
Du er den fineste jeg vet.