Stikkord
Hun ligger ved siden av meg i sengen.
Jeg kjenner varmen fra henne gjennom den nakne huden.
Hun ligger tett inntil.
Hånden danser piruett i min.
Øynene er lukket og pusten tung.
Jeg kan nesten ikke tro at hun er her.
Noen ganger er det som jeg plutselig våkner.
Som om jeg har sovet i over et år og så er hun bare her.
Det er nesten som jeg ikke skjønner at det har skjedd.
Jeg stryker henne på kinnet.
Trekker henne litt tettere inntil.
Lukter. Puster. Er.
Hun er min datter.
Noen ganger trodde jeg at jeg aldri jeg kom til å bli mamma. Jeg var usikker på om jeg klarte det. Bare det å gå gravid så jeg for meg som uoverkommelig. Tenk å miste kontrollen over sin egen kropp. Helt plutselig kom jeg ikke til å kunne styre hva som skulle skje. Tenk om jeg oppdaget midt i svangerskapet at jeg ikke klarte det allikevel. Hva skulle jeg gjøre da?
Jeg kunne bli kvalm av å tenke på å føde. Jeg syntes det var ekkelt og kunne ikke forstå hvordan jeg skulle komme igjennom det. Det handlet også om å miste kontrollen. Andre skulle gjøre ting med meg som jeg ikke ville, men som var nødvendige. Jeg ville være fastlåst i en situasjon som var umulig å komme ut av.
Jeg tenkte også på hvordan jeg skulle knytte meg så tett til et annet menneske. Vi kom til å være sammen hele tiden og den lilles behov skulle komme foran alt. Hvordan skulle det komme til å bli?
Men nå ligger hun er. Så nær. Så trygg. Så varm.
Min datter som snart er 2 år.
Kjærligheten mellom oss vokser for hver dag som går.
Båndet mellom oss blir sterkere, det er solid og ekte.
Det har ikke alltid vært lett, men vi kommer oss igjennom det.
Jeg er en stolt mamma.