Stikkord
–Hvordan går det i nyjobben da? Trives du?
Jeg står og ser på han når han forteller. Han er så glad og energisk når han får prate om jobben sin. Han kaster et blikk på meg og smiler, før han på nytt vender blikket mot den eldre damen som står ved siden av han. Jeg kjenner jeg blir stolt og glad på hans vegne. Han forteller om sine kollegaer, hvordan det var å komme tilbake og hvor glade alle var for å se han. Jeg merker hvordan jeg begynner å bli stresset. Pulsen slår litt raskere. Det stikker i hjertet. Jeg vet hva som kommer. Hjernen går på høygir, jeg blir varm i ansiktet, hva skal jeg gjøre?
Så kommer det; Enn du? Begge ser på meg. Har du fått deg noen jobb enda? Jeg flakker med blikket. Ehhhh…. nei. Jeg kommer ikke på noe mer og si. Hjernen blir helt tom. Det blir pinlig stille. Disse sekundene virker som evigheter. Jeg smiler bare dumt og vender oppmerksomheten mot Li som plutselig står og holder i benet mitt. Jeg føler meg liten. Jeg jobber ikke.
Damen er gått. Jeg blir litt frustrert og irritert. Hvorfor tar jeg alltid sånn på vei? Hva er jeg redd for? Hvorfor kan jeg ikke bare si det som det er? Er det mine egne fordommer som skinner igjennom. At jeg er ikke verdt noe siden jeg ikke har en god merkelapp og sette på meg. Jeg har ingenting å si som jeg føler meg vel med. Ja jeg er førskolelærer, men jeg skal jo ikke jobbe som det. Som om et ord forklarer alt om hvilken person jeg er. Hvordan er det med disse merkelapper. Hvordan kan jeg finne en betegnelse som jeg synes er ok. For spørsmålene kommer jo, det er ikke til å unngå. Handler det som selvrespekt? Hvorfor kan jeg ikke si at jeg studerer og blogger f. eks og leter etter jobb, for det er jo det jeg gjør. Hvorfor blir jeg tom for ord? Er det mine eller fordommer som plager meg? Må jeg finne selvrespekten før andre kan respektere meg? Eller blir man respektert uten at man er i stand til å se det?