Jeg sitter og ser ut av vinduet. Det er fremdeles mørkt ute og snøen ligger som et tykt lagt på træne. Li springer rundt med et stort eple i hendene. Hun prater hele tiden. Og ler av sine vitser. Som ingen andre forstår noe som helst av. Dagen er ikke riktig kommet i gang enda. Jeg trenger en stor kopp kaffe.

Det nærmer seg julaften, bare fem dager igjen. Jeg er så spent på Li og hvordan hun kommer til å reagere på alt som skjer på julaften. På alle pakkene, juletreet, pynten og alle lysene. Det er første julen der hun er litt mer bevisst. 
Hun kommer til å få mange pakker. Mye mer enn hun forstår noe av. Min utfordring er; hvordan kan man lære sine barn takknemlighet? Jeg synes at mange barn får så mye at mange tilslutt ikke setter pris på noenting. Jeg har sett mange som bare åpner en pakke og bare kaster den til siden, som om det ikke er verdt noenting. Nå tenker jeg på barn som har blitt så store at de burde skjønne. Skjønne at det har en verdi. Det skal hele tiden være større, bedre og mer. Jeg synes det er vanskelig. Jeg vil at min datter skal bli takknemlig for det hun har og det hun får. Både stort og smått.

Hva tror du? Er det noe vi kan gjøre? Eller må jeg bare akseptere at sånn er det bare? Er det bare et luksusproblem? Skal jeg heller være glad for at vi er i en så heldig situasjon at vår datter får mye? Det er vanskelig, men det er noe jeg kommer til å jobbe med som mamma. Kanskje hun lærer seg av å se på andre voksne i sitt liv. Hvis de viser takknemlighet, kanskje hun også lærer det da? Jeg har hørt at man ikke kan gi bort noe man ikke har. Er man ikke takknemlig selv, kan man heller ikke gi det videre til sine barn.