Stikkord
Dagene etter at jeg ble sykemeldt var lange og vonde. Jeg dro hjem til min familie for jeg klarte ikke lenger å være alene. Nettene var verst. Å være våken når alle andre sove gjør problemene mye større og tydeligere. I mørkret kom også marerittene, angsten og tårene. Ensomheten er størst på natten.
Legen min sendte en henvisning til et behandlingssted, som jeg tilfeldigvis fikk høre om. De sa det var vanskelig å komme inn der. Det va mange som ville dit. Ventinga på å få svar var forvilende. Hver dag ventet jeg på brev i postkassen. Jeg trengte hjelp med en gang. Ikke om tre måneder. I blant var det vanskelig å se for se at jeg skulle klare å holde ut så lenge. Noe av det verste var også at jeg ikke visste om jeg fikk plass. Tenk om jeg gikk der og venta i måned etter måned for så å få avslag. Tanken var ikke til å holde ut.
Depresjonen tok tak i meg. Tunge, mørke tanker. Mareritt natt etter natt. Jeg gråt mye noen ganger, mens andre var jeg helt tom. Jeg følte ingenting. Gikk bare i et vakuum i påvente om å få hjelp.
Da dagen endelig kom da brevet lå i postkassen, var lettelsen enorm. Jeg kom inn. Jeg skulle bare holde ut litt til så skulle jeg reise dit.
Jeg har vært så heldig at jeg har fått god behandling. Jeg fikk støtte, trygghet og tillit. Jeg fikk snakke om overgrepene og nye minner fikk plass og rom til å komme fram. Ettersom overgrepene skjedde da jeg var så liten, var de fleste minnene fortrengte. De kom bare til utrykk i smerter, angst og fortvilelse. I 10 uker var jeg innlagt. Det er den beste og verste tiden i mitt liv. Jeg fikk bearbeide mye av det vonde. Jeg fikk sette ord på følelser og tanker som jeg hadde med meg. Jeg fikk gråte, være liten og vise sinne. Det var greit. Jeg var på en måte ikke syk. Jeg hadde bare naturlige reaksjoner på det som ble påført meg som liten. Reaksjonene som det ikke var mulig å vise som liten, fikk komme fram nå. Jeg følte meg ikke som en pasient, bare som en del av et team som jobbet for at jeg skulle få det bra. Denne behandlingen har vært nødvendig for at jeg skulle få det bra.
Neste innlegg: Tilbakeblikk- håp