Jeg sitter i et selskap.
Det er mange rundt bordet.
Smilet er påklistret og høflighetsfrasene renner ut som på autopilot.
Et spørsmål kommer og svaret er selvsagt.
Jo takk det går bare bra.
Joda jeg trives så godt på jobben.
Jeg lyver.
Det er ikke sant.
Men jeg klarer ikke si noe annet.
Bedraget har pågått for lenge.
Jeg sier jeg har det bar for jeg tror at det er det folk vil høre. De vil ikke høre om mine problemer.
Hvem intresserer seg for det.
Jeg bryr meg ikke selv engang.
Jeg fortjener ikke bedre.
Inni meg bobler det.
Jeg klarer ikke konsentrere meg.
Sitter i min egen verden.
Vil ikke være der.
Vil ut.
Bort.
De prater om været.
Om en nyhet på tven.
Jeg henger ikke med.
Hvorfor prater de om det, det betyr jo ingenting.
Ikke sånn egentlig.
Jeg vil skrike.
Høyt.
Hør meg, se meg.
Men det kommer ingen ord.
Jeg sitter og prøver å gjøre meg liten.
Jeg vil ikke ha oppmerksomhet.
Ingen spørsmål.
Jeg krummer ryggen og synker ned i stolen.
Snart.
Snart kan jeg dra herifra.
Det er ikke lett å være sosial når man har det vanskelig…
19 lørdag des 2009
Posted in psykisk helse
Imitthjerte 
Når det føles som om det nesten brister inni, så kjennes alt annet så uviktig ut. Når det nesten brister inni, så vil en helst bli _sett_ og ikke sett.
Takk, Maria. Ja det er akkurat sånn det føles. Man vil si ifra samtidig som man ikke helt tør.
Du er en vakker sjel, Hanne. Det du skriver er så ærlig og direkte. Du berører meg dypt. Jeg skulle ønske du hadde en knapp på armen din der det står "Jeg elsker meg selv fullt, helt og betingelsesløst!". Da kunne du ha trykket på den når du føler deg liten. Snart vil du bli mer ærlig og direkte i møte med andre mennesker. Ansikt til ansikt. I sosiale relasjoner. Jeg ser du øver deg masse. Og snart blomstrer du stolt og ærlig. Jeg vet du vet! 🙂
Jeg har prøvd flere ganger å svare på din kommentar. Men jeg skriver og sletter. Jeg leter og leter men jeg finner ikke ordene. Jeg klarer bare ikke beskrive hvordan det opplevdes da jeg leste din kommentar. Det eneste som jeg får fram bortsett fra mine tårer, er takk!
Uten å gjøre en eneste ting i livet ditt, uten å utvikle deg ett skritt videre eller forandre deg et gram, så er du faktisk HELT fullkommen akkurat slik du ER. Her og nå. I dette øyeblikket. Du var fullkommen som barn. Du er fullkommen nå. I morgen er du det. Og dagen etter der. Hver dag du er på jorden. Og til og med etter at livet er over er du fullkommen.Alt du går igjennom nå, på grunn av overgrepene, er helt naturlige reaksjoner. Reaksjonene er fullkommen i seg selv. Normale. Sunne. De må kjennes på, få komme ut, bli sett og forstått. Anerkjent og erkjent. Om du sitter i et hjørne og er stille, så er du et fantastisk menneske. Om du snakker engasjert og er så sosial at det spruter ut energi – så er du like fullkommen som da du var stille.Du er ikke det du GJØR.Du er heller ikke det andre har gjordt mot deg.Du er det du ER i øyeblikket. …og DET defineres ikke av hva du GJØR. Det du ER er tilstedeværelsen din – som er:Vakker!Inspirerende!Direkte!Ærlig!Varm!Og masse, masse mer!Selv om du skulle miste følelsen av det, og føle deg som den grå musa under bordet, så er du fortsatt like fulkommen. Fordi du ER!Og jeg tror at det å være – det kan ikke ordene, intellektet eller tankene våre beskrive. Jeg skjønner godt at du slettet, skrev og slettet. 🙂 Jeg tror ikke det er det jeg SKRIVER som fikk tårene dine til å renne. Jeg tror det er fordi jeg bare minnet deg på noe du allerede VISSTE. At du ER fullkommen. At du ER! Jeg vet at du vet. Fordi du ER! Og jeg ER! Det er bare tankene som forstyrrer deg av og til fra å kjenne det helt og fullt.Neste gang du føler deg liten. Hører tankene i hodet som snakker stygt til deg, så er det bare å slutte å tenke. Rett fokuset ditt innover i kroppen i stedet. Vær stille. Kjenn på energien din under huden og aksepter deg selv akkurat slik du er i øyeblikket. I det øyeblikket du aksepterer deg selv akkurat slik du ER nå, så er du i deg selv. Da ærer du deg selv. Det er først da andre kan ære deg helt.
Jeg skjønner hva du sier. Jeg er fortsatt på det stadiet at jeg må gjøre for å være bra. Når jeg bare får forandret på den siste biten i mitt liv, DA blir det så bra. Da blir jeg fornøyd og andre fornøyd med meg. Men det er vanskelig. Vanskelig å kutte ut alle tankene som kommer. Jeg får fortsette å øve:-)
Det kommer. Alt er en prosess! :-)Klem
Hei igjen Hanne!
Godt du har begynt å skrive igjen 🙂
Jeg bare ELSKER dette innlegget.
Kjenner meg så vanvittig godt igjen her. (Jeg leser det titt og ofte)
Akkurat som om jeg skulle ha skrevet det selv 🙂
Godt å vite at man ikke er alene om å føle det sånn 🙂
Hei Lisa 🙂
Så hyggelig at du synes det 🙂