Jeg sitter i sofaen og ser ut av vinduet. Det er grått og trist. Jeg sitter her med en klump i brystet. Jeg vet jeg må gå til jobben, jeg vil bare ikke. Klumpen er stor og sitter som et trykk i brystet. Jeg vil gråte, men det kommer ingen tårer. Det er som om hele kroppen sier ifra om det jeg nå skal gjøre er feil. Selv om jeg vet at det kanskje blir for bare et år, hjelper det ikke. Det hjelper ikke med noen form for rasjonelt prat. Kroppen sier ifra og det nytter ikke å ignorere den. Det er rart, jeg har gjort det i mange år. Ignorert den altså. Nå som jeg har begynt å legge merke til hva kroppen prøver å fortelle meg, nytter det ikke å gå tilbake. Det går ikke å ignorere den igjen. Skulle ønske den kom med en avknapp. Jeg vil ikke føle alt det jeg føler nå.