Sweet about me
Fasaden
Foto: Hanne
Venninnen kom inn og ga henne et kompliment for antrekket. Hun smilte og takket forsiktig.
Stua var plettfri. ALt var pent ryddet bort i skuffer og skap. Støvet var tørket og gulvet vasket.
På bordet stod kaken som hun hadde bakt tidligere på dagen. Lysene var tent og gjorde stuen lun og varm.
Hun visste det så bra ut. Hun hadde brukt all sin energi på å ordne det akkurat som hun ville ha det.
Det var viktig for henne. Det hadde blitt den hun var. Alle kommenterte hvordan det så ut, og lurte på hvordan hun klarte det. Lite visste de at hun måtte det. Det var den eneste måten hun fikk kontroll over det kaoset hun følte inni seg. Så hun vasket, ryddet og tørket. Ikke et minutt satt hun stille.
Praten med venninnen gikk lett og naturlig. Hun smilte og lo og høflig stilte hun de rette spørsmålene. De hadde kjent hverandre lenge, men allikevel var det vanskelig å være åpen. Hun hadde en forestilling om at det lå noen forventninger om hvordan hun skulle være. Det hun hadde å fortelle kom til å bryte med det. Hun som var så sterk, vellykket og som hadde en løsning på alt, hva kom de til å si om de fikk høre om sårbarheten? Om “svakheten”?
Da hun satt der i sofaen, var hun ikke helt tilstede. Hun var urolig og redd.
Redd for at fasaden som hun hadde bygd opp skulle begynne å slå sprekker. Tenk om hun så det. Tenk om hun så igjennom henne og så det vonde og den fortvilelsen som bare ble sterkere og stekere.
En dag skulle hun si det. Hun skulle fortelle hemmligheten. Hun visste at hun måtte det, for hun klarte ikke bære det alene lenger. Dagen kom bare nærmere og nærmere, hun visste det.
Hun trakk pusten og skjenket kaffe.
Min datter
Hun ligger ved siden av meg i sengen.
Jeg kjenner varmen fra henne gjennom den nakne huden.
Hun ligger tett inntil.
Hånden danser piruett i min.
Øynene er lukket og pusten tung.
Jeg kan nesten ikke tro at hun er her.
Noen ganger er det som jeg plutselig våkner.
Som om jeg har sovet i over et år og så er hun bare her.
Det er nesten som jeg ikke skjønner at det har skjedd.
Jeg stryker henne på kinnet.
Trekker henne litt tettere inntil.
Lukter. Puster. Er.
Hun er min datter.
Noen ganger trodde jeg at jeg aldri jeg kom til å bli mamma. Jeg var usikker på om jeg klarte det. Bare det å gå gravid så jeg for meg som uoverkommelig. Tenk å miste kontrollen over sin egen kropp. Helt plutselig kom jeg ikke til å kunne styre hva som skulle skje. Tenk om jeg oppdaget midt i svangerskapet at jeg ikke klarte det allikevel. Hva skulle jeg gjøre da?
Jeg kunne bli kvalm av å tenke på å føde. Jeg syntes det var ekkelt og kunne ikke forstå hvordan jeg skulle komme igjennom det. Det handlet også om å miste kontrollen. Andre skulle gjøre ting med meg som jeg ikke ville, men som var nødvendige. Jeg ville være fastlåst i en situasjon som var umulig å komme ut av.
Jeg tenkte også på hvordan jeg skulle knytte meg så tett til et annet menneske. Vi kom til å være sammen hele tiden og den lilles behov skulle komme foran alt. Hvordan skulle det komme til å bli?
Men nå ligger hun er. Så nær. Så trygg. Så varm.
Min datter som snart er 2 år.
Kjærligheten mellom oss vokser for hver dag som går.
Båndet mellom oss blir sterkere, det er solid og ekte.
Det har ikke alltid vært lett, men vi kommer oss igjennom det.
Jeg er en stolt mamma.
Samtalepedagog
Jeg holder på å utdanne meg til samtalepedagog. I november er jeg ferdig og får muligheten til å gjøre noe som jeg elsker. Hvert menneske jeg møter har sin historie. Mange føler seg alene med sine følelser og noen kanskje også mindre verdt på grunn av sine “svakheter.” Men svakehtene er ikke så spesielle som mange tror. Hvis vi får på dypet har alle noen sår som de bærer med seg. Forskjellen er bare at noen viser sårene mer tydelig en andre og noen har lettere for å snakke om det.
Jeg tror alle har godt av å snakke med noen i perioder av sitt liv. Hvis man kjører seg fast kan det være godt å prate med noen som kan være en støtte til å se ting i et annet perspektiv. Som samtalepedagog er jeg tilstede. Jeg lytter, uten å prøve å tolke, analysere eller komme med råd. Det er du som er eksperten på deg selv og det er du som vet hva du trenger. Innerst inne i deg finnes svarene. Jeg er bare et vitne. En person som stille de spørsmålene som du trenger for å få innsikt i deg selv. På den måten utvikles du.
Å virkelig lytte til den personen du er sammen med, er den egenskapen som kanskje har størst betydning for noen som har det vanskelig. Ofte kan det bli så lett å henge seg opp i egne tanker og fokusere på hvilke råd man skal komme med. Det tar oppmerksomheten bort fra det personen egentlig sier. Du hører med bare det ene øret.
Neste gang noen kommer til deg med et problem, prøv å lytt. Vis interesse og repekter de følelsene og opplevelse som personen har. Hvis man ser at andre aksepterer de utfordringene man har, er det lettere å akspektere dem selv.
Lyset
Foto: Mamma
Minnene får deg til å ville flykte
Bort fra det vonde og smerten som føles uhåndterlig.
Du setter på tven, pcen, radioen står på i bakgrunnen, spiser, drikker, stresser, tenker, og føler deg mer og mer nedtrykt. Energien er borte.
Stillheten får fram kvalmen i halsen, stivheten i nakken, trykket i brystet eller smerten i magen. Du tåler det ikke. Klarer ikke være i det. Derfor flykter du på nytt.
Jeg vet om en annen måte. En måte som kan får minnene til å blekne, til å bli som arr og ikke som åpne sår som gaper mot deg og ber om å bli plastret.
Legg merke til pusten. Hvordan du fylles med luft før den igjen forsvinner ut av kroppen. Legg merke til hendene. Varmen i dem og kjenn hvordan de lever. Lukk øynene og kjenn at du allikvel kan føle at de er der. Det er å være tilstede. Her og nå. Gå videre gjennom hele kroppen. Føl den. Kjenn at den er der og at du har kontakt med den.
Du kan også oppleve å være tilstede uten å flykte, når du gjør noe du ELSKER. Det får deg til å glemme tid og sted og allikevel er du her og nå, uten å flykte. Hva liker du? Male? Tegne? Sykle? Synge? Lese? Danse? Fotografere? Spille fotball?
Selv om det ser mørkt ut, finnes det lys. Et lys som bare du kan fylle ditt liv med. Du finner det ikke hos andre, selv om du ønsker det. Søk innover i deg selv etter hva du vil og hva du trenger. Du kommer til å finne det du leter etter.
Akkurat nå
Foto: Hanne
Legg deg litt nedpå.
Pust litt
med magen.
Kjenn at stresset forsvinner.
Et øyeblikk.
Du er her og nå.
Det er det eneste som er viktig
Som betyr noe.
Kjenn vibreringen i bena, tærne, armene og fingrene.
Akkurat nå er fortiden glemt.
Den er ubetydelig.
Fremtiden er usynlig.
Det kommer til å bli bra.
Alt kommer til å løse seg.
Så lenge du lytter til din egen stemme.
Hvis du ligger helt stille så kan du høre den.
Men bare da.
Ellers drukner den i alle krav og meninger fra mennesker du har rundt deg.
De vil deg vel, men i blant forstyrrer de litt.
Du kan stole på deg selv.
Du finner ut av det.
Pust.
Med magen og kjenn at du lever.
Akkurat her og nå.
Det kommer til å ordne seg.
Det kommer til å bli bra.
Til deg, min venn.
Vet du ikke hvor bra du er?
Jeg hører selv hvor oppgitt stemmen min høres ut. Jeg står midt på gulvet i stua og kroppen lener seg fremover.
Nesten litt agressivt.
Mot henne..
Du er jo så bra på så mye. Du gjør jo så mye som er bra. Hva skal til for at du tror på det?
Hun sier ingenting. Stille står hun og ser meg i øynene. Jeg ser sorgen, sårbarheten.
Utad er hun så sterk. Hun prater høyt og tydelig og er ikke redd for å si hva hun mener. Jeg vet at ingen skulle tro at hun hadde dårlig selvfølelse. Hun, som lykkes med alt. Noen kan til og med kalle henne dominerende. Hva vet de?
Jeg tar noen skritt nærmere, så nær at jeg kan nå henne hvis jeg strekker ut hånda.
Hun ser forbi meg. Unngår øyekontakt, en kontakt som hun vet tvinger henne til å være her og nå.
Hva skal til? Hva skal jeg gjøre for å få deg til å innse at du er bra som du er? Hva trenger du å høre? Hva skal jeg si?
Stillhet.
Jeg innser at det hjelper ikke hva jeg sier. Mine ord når ikke fram.
Jeg tar et skritt fram og gir henne en klem.
Vet du? sier jeg med hodet hennes hvilende på min skulder.
Du er den fineste jeg vet.
Hun ser på meg, smiler før hun legger hodet på min skulder igjen.
Jeg skjønner det nå. Jeg kan ikke få henne til å forstå hvor god hun er, hun må innse det selv.
Jeg kan bare være en påminnelse. En påminnelse på det gode. En påminnelse om at det er mulig å tenke annerledes. Jeg kan være en som går ved siden av og sier; du er god nok som du er.
Tør du si ifra?
Uroen vokste. Da hun så Henrik komme gående over skolegården, stakk det i magen. Hva er det med han? Han var så stille og tilbaketrukket. Helt siden hun begynte på skolen sist høst, merket hun at det var noe med han. Hun klarte ikke sette fingeren på hva det var, hun kjente bare en uforklarlig uro da hun så han.
Da hun hadde prøvd å snakke med han, snudde han seg bare bort og viste tydelig at han ikke ville ha kontakt. Hun ble stående i vinduet. Tenkte tilbake på de gangene hun hadde merket de små tegnene. En gang kom han med sår på den ene armen. Han sa bare at han hadde falt, og ville ikke prate mer om det. Var det flere episoder? Hun tenkte etter. Han brukte alltid lang tid når han skulle hjem. En dag hadde hun sett han på veien over en time etter skoledagen var over.
Hun bestemte seg der og da. Hun måtte snakke med noen. Hun gikk mot kontoret og fant den litt eldre kollegaen sittende ved skrivebordet.
Kan jeg få snakke med deg?
Ja, bare sett deg ned. Hun ryddet bort noen papirer som lå i stolen like ved.
Jeg er litt urolig for Henrik. Han er så stille, han har flere ganger hatt sår og blåmerker som han ikke vil prate om. Jeg kjenner jeg har en ekkel magefølelse.
Kollegaen så på henne og ristet på hodet.
Vi kjenner godt til den familien der. Vi har hatt både søstera og broren her på skolen, så vet godt hvordan de er. Foreldrene er litt spesielle, så det er ikke rart at ungene blir sånn. Så det skal du ikke tenke mer på. Han har sikkert falt og slått seg eller noe.
Hun reiste seg fra stolen og gikk ut av kontoret. Hvordan kunne hun tro noe sånt? Var hun hysterisk? Var det bare noe hun innbilte seg? Kanskje var det ingenting allikevel.
På fredag leste jeg en kronikk i Aftenposten, Hva er et barn, skrevet av Heidi Helene Sveen som satte seg i magen på meg. Det var ubehagelig og satte i gang noe inni meg. Hvor ofte ser vi ikke slike tragedier, der barn blir mishandlet, misbrukt og/eller drept, trykt på fremsiden av landets aviser. Hva gjør det med oss? Hva gjør vi med det? Bruker vi 5 minutter på å lese artikkelen, kanskje feller en tåre, før vi går videre som om ingenting har hendt. Eller gjør det noe med oss? Endrer vi adferd? Får det oss til å handle annerledes den dagen vi selv står der med en bekymring for et barn vi kjenner.
VG har hatt en serie artikler som omhandler barn som har blitt mishandlet og drep av noen i familien. Det er historier som gir meg gåsehud. Bak hver historie finnes mennesker som deg og meg som kanskje ser små eller store tegn på at noe er galt. Noen velger å se bort, andre kanskje prøver å ta det videre uten å bli hørt. Felles for alle historiene er at de klarte ikke redde disse barna. Det var for sent.
Hva gjør du når du får en dårlig magefølelse? Forteller du det til noen? Hvis du ikke blir tatt på alvor første gang, gå til neste person eller instans. Vi har alle et ansvar for barna. Det er vi som er voksne og som skal beskytte barna, uansett om det er ditt eget eller noen andres. En dag blir disse barna voksne. Vil du kunne se dem i øynene? Trygg på at du gjorde det du kunne?
Tør du si ifra?
Noen utvalgte artikler fra VG:
Barnevernsdirektør; Vi savner at flere melder fra
Vi går sammen
Helt plutselig ser jeg henne.
Hun står alene med blikket i bakken.
De lyse krøllene danser rundt ansiktet hennes.
Hun ser ensom ut.
Som om hun har stått der lenge.
Jeg går mot henne med langsomme skritt.
Hun løfter hodet og ser på meg mens jeg nærmer meg.
Hun kjenner igjen meg
Hun vet hvem jeg er,
Smilet er forsiktig, men ekte.
Jeg ser forventningen i de store øynene.
Varmen jeg kjenner for dette lille barnet, blir plutselig overveldende.
Tankene om hva hun har måttet oppleve raser, som bilder på netthinnen.
Allikevel kjenner jeg meg sterk.
Som om jeg har vissheten om at det vonde er over.
Aldri mer skal jeg forlate henne.
Aldri mer skal hun få være alene.
Jeg tar hånden hennes i min med et bestemt, men varsomt tak.
Jeg stryker på den og kjenner den myke, glatte huden mot min.
Sammen går vi videre.
Mot håpet, gleden og tryggheten.
Fortiden trenger ikke bestemme din fremtid
Bagasjen kan være tung å bære. Opplevelser i fortiden ligger og gnager i bakhodet og gir deg ikke fred. Uroen gjør at stillheten blir din verste fiende. Du gjør alt du kan for å slippe unna. Din historie setter seg som sår på innsiden som bare du kjenner, som fysiske smerter som det er vanskelig å skjule eller noen ganger begge deler. Det forandrer livet ditt. Virkeligheten som du trodde den var, blir plutselig annerledes. Kanskje føler du at du står alene. Tenker at ingenting blir det samme igjen. Kanskje tenker du også at livet er ødelagt. Hvordan kan jeg noen gang komme ut av dette?
Jeg har vært sårbar. Trøtt og sliten. Vondt i kroppen. Trodd at jeg ikke var verdt noen ting. Jeg identifiserte meg med overgrepene. Det var det som var meg. Hvis jeg møtte noen som jeg ikke klarte å være åpen med, ble jeg taus. Jeg hadde ikke noe mer å si. Eller så satte jeg på meg en maske som det var vanskelig å se igjennom. Smilet ble min beste venn og min verste fiende. Det er ikke som er mer slitsomt enn å gå å “late som.”
Jeg har alltid hatt en følelse av at alt kom til å ordne seg, på en eller annen måte. Følelsen har ikke alltid vært like sterk, men den har alltid vært med meg. I det siste har jeg oppdaget at jeg er så mye mer. Jeg er ikke bare overgrepene. Følelsen av at jeg er god nok som jeg er, driver meg framover. Det gir meg mer glede og sikkerheten på at det alt skal ordne seg, er sterkere enn før. Jeg har oppdaget at selv om jeg har hatt mye vondt i fortiden, trenger det ikke bety at fremtiden må bli tung og vanskelig. Utfordringer kommer, men det er en del av livet uansett hvilken fortid du har. Jeg vil leve. Jeg vil bruke mine ressurser til noe positivt. Jeg vil finne ut hva jeg liker og ikke liker. Jeg vil nyte.
Jeg er opptatt av å gjøre det beste ut av en hver situasjon. Det er ikke alltid like lett, men jeg fokuserer på det når overskuddet er der og viljen og gleden. Jeg vil noe, jeg vil vise at jeg er noe mer en en vond fortid. Jeg er noe. Jeg er viktig.
Kjenner du deg igjen? Har du opplevd noe som du føler legger bånd på deg. At du ikke gjør det du egentlig vil gjøre. Hva er det som stopper deg? Hva har du lyst til? Sånn innerst inne. Er det noe du har lyst til som du kanskje ikke helt våger? Eller som du ikke tror er mulig? Har du noen i livet ditt som du kan prate med og som kan gi deg støtte på veien mot det du ønsker? Hvis du ikke har det, hvem kan det isåfall være? Er det noen som du blir glad og inspirert av å høre på eller lese om? Er det noen utfordringer du kan ta som du vet innerst inne er rett for deg?
Handler du ut i fra magefølelsen og ditt innerste ønske, kommer det til å gå bra. Da gjør du det som blir best for deg!
Man har ikke tapt før man gir opp! -Ukjent
