Stikkord

, , , ,

Helt uten forvarsel er han der. Du ser ham ikke, men føler hans nærhet som et brennende sår på ryggen. Du trodde du var kvitt ham for lenge siden, du har jobbet hardt for det. Nå står han der igjen og ser på deg med anklagende øyne. Du later som ingenting, snur deg og går og setter deg i sofaen. Du slår på tven og skifter fra en kanal til den andre. Han setter seg ved siden av deg og uansett hvor mye du trykker, klarer du ikke helt å overse han. Du reiser deg og går på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet og finner noe å tygge på. Han følger etter. Så snart den siste biten er spist, kakker han deg på ryggen. Du går tilbake til stua og slår på dataen. Det eneste du vil er å bli kvitt ham, og uroen stiger i kroppen. Du har en følelse som du ikke klarer å sette ord på. Det er ikke sorg, tristhet eller frustrasjon. Det er en slags tomhet som mangler ord. Den kan ikke beskrives, uansett hvor mye du prøver. Den kan bare føles. Inni. Den er sterk og virker lammende. Når følelsen er der, klarer du ingenting. Den eter deg opp innvendig til du ikke orker mer.

Han er der fremdeles. Du har ignorert ham så lenge og prøvd alt for å få ham bort, men det hjelper ikke.

Du gir opp.

Hva vil du?
Hvorfor er du her?

 

Du skriker. Ordene lander som ekko i rommet.

Akkurat i det øyeblikket du får er lite glimt av han, er han borte.

Du trengte bare å se ham, erkjenne at han er der, så forsvant han.

Du slutter å kjempe imot.