Stikkord

, , , , ,

 

 

Hun følte seg alene. Selv om hun satt i et rom fullt av mennesker som pratet og lo, var hun ensom. Forsiktig satt hun å pillet på det røde skjerfet som hun hadde lagt i fanget. Som om det hjalp å ha noe å gjøre med hendene. De pratet høyt og vinglassene ble på nytt fylt opp.

Hva jobber du med da? Ansiktene vendte seg plutselig mot henne og det ble stille i rommet. Hun hadde ventet på det spørsmålet. Allerede før ordene ble uttalt følte hun hvordan hun krympet i stolen. Ryggen lutet seg fremover og gjorde henne mindre enn hun var. Hendene flyttet seg fra skjerfet til foran munnen. Det skjedde automatisk da hun var nervøs. Det kan henne en falsk trygghet når hun skjulte munnen. Som et barn trenger sin smokk.

Eh… jeg? Hun stammet. Varmen spredde seg til ansiktet og hun forsøkte å slappe av

Jeg jobber ikke for tiden, sa hun tilslutt og tok en slurk vin. Hun så for seg blikkene som gikk igjennom rommet.

Stillhet.

Enn du? Hun ville få fokuset bort fra seg selv, så fort hun kunne. Det tok ikke lang tid for praten gikk lett og den gode stemningen var tilbake. Hvor kom skammen fra? Innerst inne visste hun jo at hun ikke hadde noe å skjemmes for. Mang en gang har hun overtalt seg selv at det er mange som ikke jobber og det betyr ingenting for hvem de er. Jeg dømmer jo ikke dem, så hvorfor skulle noen dømme meg? Allikvel satt hun her og følte seg så liten og alene.

Det gikk opp for henne at det var hun selv som gjorde seg liten, det var ikke de andre i rommet. Det var hun som dømte og så ned på. Som om det skulle gjelde andre regler for henne enn for andre.

Hvis hun hadde kraften til å gjøre seg liten, hadde hun kanskje kraften til å gjøre seg stor? Hun rettet seg opp i ryggen, la den ene hånden trygt i den andre sånn at hun kjente styrken i dem.

Hun skulle aldri dømme seg selv mer.