Jeg holder på  å utdanne meg til samtalepedagog. I november er jeg ferdig og får muligheten til å gjøre noe som jeg elsker. Hvert menneske jeg møter har sin historie. Mange føler seg alene med sine følelser og noen kanskje også mindre verdt på grunn av sine «svakheter.» Men svakehtene er ikke så spesielle som mange tror. Hvis vi får på dypet har alle noen sår som de bærer med seg. Forskjellen er bare at noen viser sårene mer tydelig en andre og noen har lettere for å snakke om det.

Jeg tror alle har godt av å snakke med noen i perioder av sitt liv. Hvis man kjører seg fast kan det være godt å prate med noen som kan være en støtte til å se ting i et annet perspektiv. Som samtalepedagog er jeg tilstede. Jeg lytter, uten å prøve å tolke, analysere eller komme med råd. Det er du som er eksperten på deg selv og det er du som vet hva du trenger. Innerst inne i deg finnes svarene. Jeg er bare et vitne. En person som stille de spørsmålene som du trenger for å få innsikt i deg selv. På den måten utvikles du.

Å virkelig lytte til den personen du er sammen med, er den egenskapen som kanskje har størst betydning for noen som har det vanskelig. Ofte kan det bli så lett å henge seg opp i egne tanker og fokusere på hvilke råd man skal komme med. Det tar oppmerksomheten bort fra det personen egentlig sier. Du hører med bare det ene øret.

Neste gang noen kommer til deg med et problem, prøv å lytt. Vis interesse og repekter de følelsene og opplevelse som personen har. Hvis man ser at andre aksepterer de utfordringene man har, er det lettere å akspektere dem selv.