Stikkord

, ,

Du ser sliten ut. Glimtet i øyet er borte. Huden er blek, nesten gjennomsiktig. Du virker avstengt. Som om det er en liten hinne over øynene som gjør at du ikke er tilgjengelig.  Allikevel er du så vakker. Så flott.

<Kom og sett deg.> Jeg klapper hånda på det ledige setet ved siden av meg. Du ser på den. Stirrer.

Det er som om du stritter i mot. Vet ikke om du tør eller vil. Du kjenner at du er redd for at hvis du viser dine sår kommer du til å bryte sammen. Kanskje klarer du ikke stå oppreist lenger. Jeg skjønner det. Jeg forstår frykten. Har smakt den selv. Det ligger en redsel for at det vonde bare blir større og mer virkelig hvis det blir sagt høyt. Vist for noen andre. Da er det ingen vei tilbake. Det ligger åpent og kan ikke bli tatt tilbake igjen.

Med nølende skritt kommer du og setter deg ved siden av meg. Forsiktig legger jeg armen rundt ryggen din og ser etter tegn som kan vise at du gjør motstand. At du ikke vil. Jeg ser det ikke og legger mer trykk på ryggen, slik at du virkelig skal kjenne at den er der. Du sier ingenting. Ikke jeg heller. Holder bare pusten og venter på hva som skjer.

Tilslutt legger du hodet på min skulder. Hviler. Som om du bestemmer deg for å gi etter. Slutte og kjempe imot. Jeg ser du lukker øynene. I det øyeblikket kommer tårene. Du klarer ikke å holde de tilbake mer. Det er som om varmen og nærheten til et annet menneske gjør deg mer virkelig. Tårene renner lydløst og jeg stryker hånda på kinnet ditt og tørker noen av dem.

Når du nå åpner deg og forteller om det vonde, er frykten forsvunnet. Det er lettelsen som nå har tatt over. Lettelsen over å ikke være alene. Å kunne dele det vonde med noen som bryr seg. Som er der. Jeg sitter stille og lytter. Stryker på deg og lytter. Du er ikke alene lenger. Vi er sammen.