I år etter år hadde hun gjort det som ble forventet av henne. Hun hadde ikke sagt i mot, bare stille godtatt at sånn var det. Hun var handlingslammet. Hender og føtter var bundet fast og munnen tapet for. Hun ventet på at noen kunne si hopp, og da forsøkte hun å hoppe. Hun hadde følerne vendt ut mot verden og tok inn alle andres tanker og ideer. Hun begynte å bli trøtt av det. Orket snart ikke mer. Ville leve sitt eget liv, ikke alle andres. Hun ville si det det hun mente, gjøre det hun ville og ikke bry seg om hva de andre skulle mene om det. Litt som Pippi. Hun ville ligge med bena på hodeputa, bare for at hun likte det best. Hun skulle vise sin styrke, uten å få dårlig samvittighet. Hun skulle bry seg, like mye om seg selv som hun brydde seg om de andre.

Forsiktig lirker hun hendene fri. Forsøker å vinke, bare for å se at hendene virker. Tapen bli sakte dratt av. Det gjør litt vondt, men hun biter det i seg. Helt smertefritt kan det vel ikke gå. Hun tester stemmen, spent på å se om den fremdeles har kraft. Tilslutt gjør hun bena fri og blir glad og lettet når hun endelig klarer det. Hun er fri. Fri til å gjøre hva hun vil, gå dit hun vil, si det hun vil. Hun vet hvor hun vil. Målet er klart i hodet hennes. Egentlig hadde hun alltid visst det. Hun hadde bare ventet på at noen skulle komme å frigjøre henne, helt uvitende om at hun hadde styrken til å gjøre det selv. Selvsikkert tar hun et steg. Hun faller i sammen. Ramler over ende. Frykter at det er over, at hun aldri skal nå det målet som hun så tydelig ser foran seg. Hun reiser seg opp igjen. Bestemmer seg for å prøve igjen. Denne gangen tar hun et skritt og blir stående der. Det går opp for henne at hun må lære å gå på nytt. Det er hennes bein som skal føre henne fram. Ingen andres. Som et lite barn må hun lære de nye stegene. Være forsiktig. Vakle seg fram og kanskje av og til ramle. Hun vet at hun kan reise seg igjen. Hun har kraften til det.

Nå skal hun gå sin egen vei….