Stikkord

,

I 2006 fortalte jeg om overgrepene. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men jeg ville at alle hjemme skulle vite det. Det var min mamma som tok mange tøffe samtaler der hun fortalte om det som hadde skjedd. Jeg vet ikke om jeg har takket henne ordentlig for det. Det er noe som kanskje har innsett mer nå i ettertid, hvor modig hun er som gjorde det. Det kunne ikke vært enkelt å stå fremst å være åpen om det vonde. Min mamma tok mange oppgjør som gjorde det enormt lettere for meg. Jeg kunne konsentrere meg om meg selv. På å bli bra igjen. Noen var det selvfølgelig naturlig å snakke med, men vi fortalte alle. Selv i situasjoner der vi stod i butikken over melkedisken. Det var viktig for meg og da ble det viktig for min mamma. Jeg har blitt trodd av de fleste og av alle som betyr noe for meg.

Siden jeg fortalte min historie har jeg fått høre mange andres. Noen har kommet direkte til meg, noen til min mamma og noen historier har jeg hørt via andre. Hvis jeg regner de jeg kan komme på i farta, er antallet 15. 15 personer fra mitt lille hjemsted har blitt utsatt for overgrep som jeg vet om. Det er folk fra forskjellige generasjoner og familier. Noen har blitt trodd, og noen ikke.

Hvorfor er det så vanskelig å tro på at grove overgrep skjer, også i Norge? Mange velger å snu ryggen til mennesker som har opplevd noe så traumatisk. Det blir for vanskelig å ta innover seg hvilken oppvekst mange har hatt. Det blir for vondt. På en måte kan jeg forstå det også. Man beskytter seg selv. Man kan ikke tro på historier som like gjerne kunne handlet om naboen eller nærmeste kollega. Men det blir ingen bedre verden ved å snu seg bort. Seksuelle overgrep får rom til å forsette.

Jeg blir sint og lei meg når jeg ser mange personlige historier som bare blir avfeid som løgn. «Så ille kan det ikke ha vært» Som om alle overgripere setter grenser. Som om de sier at; Jeg kan godt voldta et barn, men å torturere det på andre måter, DER går grensen. Som om ikke seksuelle overgrep er tortur?  Jeg blir trist fordi vi svikter de som har biltt utsatt for noe av det verste en kan gjøre med et menneske. Vi gjør at det fortsatt er et tabubelagt emne. Det blir vanskeligere å prate om.

Vi må våge å se. Virkeligheten er mange ganger jævli. Det er vi nødt til å ta innover oss, det hjelper ingen å snu ryggen til.

Les gjerne Renates blogg der hun har skrevet om VGs artikler om emnet.

*Jeg må bare poengtere at det har vært «lettere» for meg å være åpen siden de som gjorde dette mot meg ikke tilhører den nærmeste familien. Hadde det vært en pappa, mamma, bestefar eller onkel, hadde situasjonen vært en annen. Det er viktig for meg at du vet det, slik at ingen føler seg dårlig for at de ikke har muligheten til å være åpen. Å fortelle noen om overgrep kan være en gave til deg selv. Slik at du slipper  å bære på den tunge byrden alene. Det blir tilslutt veldig slitsomt og ensomt.