Stikkord
Jeg går langs veien. Ser på alle menneskene jeg møter. Noen ser i bakken i det jeg passerer. Andre møter blikket mitt og forsiktig kan jeg ane et lite smil. Jeg går alene. Tenker på alle jeg skulle ha ringt, eller besøkt eller kanskje sendt et kort. Jeg synes det er vanskelig med relasjoner. Vanskelig med å stole på at noen faktisk er interessert i meg og det jeg har å si. Selv om jeg rasjonelt vet at det er mange som vil det, er det allikevel noe i meg som forteller meg noe annet.
Det er så mange ganger jeg har stått med telefonen i hånda. Klar til å slå det numret. Nå. Nå gjør jeg det. Jeg trykker et tall. Så kommer alle tankene. Hun er sikkert ikke hjemme. Eller, kanskje hun er opptatt. Hun har sikkert bedre ting å gjøre. Jeg forstyrrer sikkert bare. Hun har jo ikke ringt hun heller på en stund. Der ser du, hun er ikke interessert. Hva er det du innbiller deg? Jeg trykker på den røde knappen og legger telefonen tilbake på bordet. Jeg ringte ikke i dag heller.
Dette er en liten konsekvens av dårlig selvbilde. Lav selvfølelse er noe av den størst skaden som seksuelle overgrep har påført meg. For det får konsekvenser for alt jeg gjør. Hvilken utdannelse jeg har tatt. Kontakten med venner. Parforhold. Barn. Den viser seg i alle situasjoner, enten man er klar over det eller ikke. Man tror man ikke er verdt noen ting. At ingen vil prate. At man er en belastning. Det handler også om tillit. Tillit til andre mennsker. At de vil høre hva du har å si.
Derfor må en begynne i det små. Begynne å snakke fint til deg selv. Hver gang du tar en slurk kaffe, eller ser deg i speilet, eller går ut døren. Finn noen positive ord å si til deg selv. Tilslutt tar man opp telefonen og slår det nummeret. Til den personen man vil prate med. For det er verdt det. For vi er verdt det.
Imitthjerte 
Jeg opplever det du skriver som sårt – kanskje på grunn av en ensomhet som fort kan «favne» deg inn uten at det er noen god «favn» å være i. Det å begynne i det små som du sier, tror jeg er viktig – å snakke varsomt til seg selv (jeg øver, men er ikke så flink). Jeg vet det ikke er enkelt – anklagene kommer jo fort. Men det er en begynnelse! Jeg setter alltid pris på ærlige blogginnlegg – av og til klarer vi det, og av og til skjuler vi oss.
Takk for kommentar, Maria. Det er sant som du sier. Det er et stort framskritt å i det hele tatt se at situasjonen er sånn, og først da vil det være mulig å gjøre noe med det. Som å bli sosial, som jeg egentlig er innerst inne.
Jeg tror det du setter ord på, manglende selvfølelse, er det som tar mest energi i min hverdag. Det koster så mye energi i å skulle ha KONTROLLEN! Det ligger mye læring i å sjekke ut hvordan det egentlig er. I stedet for å tro jeg vet, og med det dømme meg på selv på vegne av andre. Jeg forsøker bare å slutte å tenke – rett og slett!
Ja det er sikkert flere måter å gjøre det på. Fint om du finner en metode som passer for deg. Jeg tror det er spesielt vanskelig for de mennesker som har god selvtillit og samtidig dårlig selvfølelse. Utad ser de så sterke ut, som de klarer alt og kan alt. Det kan være vanskelig å se at under overflaten skjuler det seg en usikker o g urolig sjel om ønsker å bli sett og hørt.
Jeg tror ikke alle som er klar over det engang, at det er lav selvfølelse som er problemet.
Håper som sagt du finner en metode som passer for deg. Det er så slitsomt med denne indre konflikten som skapes. Hver gang jeg skriver et blogginnlegg får jeg nesten angst hver gang. Jeg må gå noen runder med meg selv før jeg klarer å akseptere at det jeg har skrevet er en del av meg og det er helt ok. Jeg håper etterhvert at denne «runden» skal bli kortere og kortere:-)
Jeg er så takknemlig for at dere deler deres tanker!
Livet er en vakker øvelse i å møte verden på dets egne premisser. Alle mennesker er ulike. Det er mange veier å velge i øyeblikket. Å leve i det er å akseptere det som det er. Jeg finner nok min vei i alt dette og du din!
Jeg er kjempeimponert over innleggene dine! De er perfekt akkurat slik de er!
Så gjenkjennende ja. Det som ofte hindrer meg i å ta den telefonen, er at jeg liksom ikke vil være til bry for noen. Tror noen ganger at jeg er en pest og en plage, enda ingen sier det til meg. Hører jeg etter, så vet jeg at mange vil at jeg skal ringe og ta den praten.
Personlig har jeg nok en jobb å gjøre der, bare hoppe i det og ta den telefonen.
Det samme gjelder vel egentlig når det gjelder å besøke venner og kjente også, bare hoppe litt mer i det.
Det er jeg helt sikker på, kjære Renate. Det ordner seg:-)
Jeg kom til å tenke på en sak når det gjelder å slutte og tenke og bare hoppe i det. Jeg så et intervju en gang med Monna Tannberg. Hun fikk et spørsmål om hvordan hun klarte å trene hver dag. Hun svarte: Jeg tenker ikke på det en gang, jeg bare gjør det. Så snart du begynner å tenke er det kjørt. Og det er veld akkurat det som skjer. Jeg er på vei til å ringe, gå på besøk eller trene; så kommer alle disse tankene om hvorfor jeg ikke skal gjøre det.
Så man står det med telefonen i hånda, skal bare bare gjøre det. Hoppe i det som du sier, Anita:-)
Samtidig tror jeg at jeg må bygge selvfølelsen slik at disse tankene ikke kommer. For det hender jo at man tar den telefonen og så passer det ikke for den personen man ringer. Sånn er det jo. Men tankene om at det da er noe feil med en selv og å legge noe mer i det som faktisk er, tror jeg kanskje ikke kommer dersom selvfølelsen er bra.
Takk for fine innspill. Jeg får nye innsikter hver dag takket være dere.
(Et ekstra takk for kommentaren om innleggene:-))
I dag når jeg satt på bussen funderte jeg over det du sa om å ta runder. Etter å ha publisert et innlegg. Jeg gjør også det. Kjenner jeg ikke er ærlig på bloggen min. Jeg tenker: hvordan kan jeg skrive for å ikke mistolkes? Kanskje Nav leser det og tror jeg er frisk? Kanskje overgriperne mine leser det og bruker det mot meg? Jeg blir så usikker på hva som er passe ærlig. Jeg skjønner det der med runder. Og jeg ville bare si til deg at det er lov å ha egne grenser. Det er bare sunt! Det finnes – tross alt – mange gærninger der ute.
Men jeg har kommet fram til at jeg bare vil være så ærlig jeg kan. Etterhvert kommer jeg til å skrive masse om å det å være tilstede i eget liv. En blogg om sjelen – om å finne den og leve med den. Kjenner det gir meg glede og masse god energi!
Klem! 😉
Hei – bare slett meldinga over når du har lest den. Var jo innelogget som noen andre 🙂
Ja det er sant som du sier. På en måte er det vel viktig også, at man kan stå for det man skriver. At de ma skriver om er noe man helt sikkert vil fortelle noen andre. Kanskje blir man tryggere i rollen som «blogger» etter hvert. At man med tiden vet hvor grensene går og hva som blir personlig og hva som er privat. Så er det en helt annen ting å må gå runder med seg selv fordi man lurer på om det er «godt nok.» Og det vil jeg skal være unødvendig:-)
Når jeg leser din blogg, har jeg aldri noen ord. Du skriver så vakkert og når jeg skal prøver å kommentere blir det bare tomt. Det er ingenting å si, for du har jo sagt det:-)
Som det med tilstedeværelse for eksempel. Jeg merker godt at du har j0bbet mye med det og kan mye om det. Det er noe som mange kan ha nytte av å lære mer om:-)
Vil du at jeg skal slette? Hvis ikke lar jeg det bare stå. Du bestemmer!
Nei da. La det stå! Det er jo egentlig et godt eksempel på at jeg skal ha en bevissthet om hva jeg skriver og hvem jeg lar stå som avsender… …og ikke la pc’en ta over med all automatikken! …og en øvelse i å slippe kontrollen og tenke pytt, pytt …og en påminnelse om å være mer tilstedet neste gang!
Se! Jeg lærer hele tiden!
😀
Kjære Hanne!
Det er både interessant og trist å lese det du skriver. Jeg har jo tenkt litt på hvorfor det har vært lite kontakt, ihvertfall dette året når man har gått hjemme. At du slet med slike tanker har ikke slått meg! EN ting skal du vite; Jeg bryr meg om deg, i hvordan du har det, i hva du har å si, i hvordan du jobber deg gjennom dine utfordringer, i dine drømmer, i L’s utvikling, i bryllupsforberedelser. Ja, i alt som skjer i livet ditt! Du er aldri til bry om du ringer! Glad i deg!
Klem!
Line, du vet ikke hvor mange ganger jeg har stått med telefonen i hånda i ferd med å ringe. Jeg prøver og så kommer alle disse tankene som gjør at jeg legger på. Dessverre er det sånn. Det som er bra er at jeg er klar over det, og jeg vet at det er ingen andres «skyld», det er bare mine tanker. Det er først da jeg kan gjøre noe med det.
Jeg setter sånn pris på dine ord og at du kommenterer her. Jeg blir varm og glad og rørt, alt på en gang. Det var godt for meg å høre det. Glad i deg!
Jeg ringer deg snart, jeg lover!:-)
Varm klem.
Jeg er enig med deg i at det er en viktig forskjell mellom selvtillit og selvfølelse. Selvtillit har å gjøre med ytre egenskaper som utseende, faglig dyktighet osv.,mens selvfølelse er –som ordet sier, føling med selvet,med hvem vi er i oss selv som personer.
Når incest og andre voldtekter har slik ødeleggende virkning, er det vel nettopp fordi den grunnleggende selvfølelsen undergraves. Det finnes mennesker som oppfatter dem som personlighetsløse bruk og kast- gjenstander. Andres forsøk på å overbevise dem om deres egenverdi som personer, ser ut til å prelle av. Hjernen vår er ikke lett å forstå.
Den bloggen du skriver, er viktig. Du er i gang med å finne frem i det ulendte landskapet opp mot lyset og friheten. Når noen går foran, er det lettere for andre å se sportegn og følge etter.
Tusen takk, kjære Inger.
Jeg blir så glad for din kommentar. Jeg håper og drømmer at det kan være sånn. Og det er nettopp derfor at jeg skriver denne bloggen. At andre skal se at det er mulig å jobbe mot et bedre liv. Og også se at det nytter. Tiltross for en dårlig start trenger ikke hele livet være ødelagt, selv om sårene alltid vil være der.
Jeg går gjerne foran så lenge jeg har støtte fra dere og min familie. Da kjenner jeg meg sterk nok til å gjøre det. Og det føles akkurat som du beskriver det. Jeg kan ane en frihet og en glede som ligger der framme og venter på meg. Jeg må bare ta noen steg til, så er jeg der:-)
hei hanne
takk for mange fine tanker som du deler med oss alle.
jeg kjenner meg selvfølgelig igjen i mye av det du skriver om.
» jeg kan ane en frihet og en glede som ligger der fremme og venter på meg. jeg må bare ta noen steg til, så er jeg der»
denne setningen har holdt meg gående det siste året. jeg tenker akkurat det samme som deg, for jeg øyner en lyesere framtid. en enklere hverdag, uten smerter i kroppen og uten at hver dag er en kamp for å komme seg videre. men hva gjør man i de periodene når man mister trua? når du føler du har tatt de ekstra skrittene mot den «normale» hverdagen du søker? hva gjør man når det kjennes ut som at kroppen har gitt opp, men at hjernen har har lyst til å leve i nåtid og framtid og ikke i fortid.
«jeg må bare ta noen steg til, så er jeg der»
Vet man noen gang om man egentlig kommer dit??
Tusen takk for kommentaren, det ble et eget innlegg av det. Jeg må bare si til deg at siden jeg kjenner deg, vet jeg at du kommer til å få til det du vil. Du har jo kommet så langt allerede. Det kommer når det er tid for det.
Stor klem til deg<3