Stikkord
Hvordan kan man tilgi noen som har gjort en vondt? Skal man det? Er det overhode mulig å tilgi noen som har trampet på deg, skadet deg, såret deg på det groveste? Hvis du lærer deg å bære med deg det vonde, tar du da det med deg i andre situasjoner, kanksje litt mindre alvorlige hendelser? Eller er det forskjell, er det noen som er lettere å tilgi enn andre? Tilgir man lettere det som vi har opplevd som barn enn som voksen? Jeg tror jeg fyller på med opplevelser som jeg ikke klarer å glemme eller tilgi. Det blir bare større og større. Tyngre og tyngre.
Noen ganger kan det kjennes ut som om jeg bobler over av sinne. Et usunt sinne som ikke handler om at jeg ikke finner søppelposene når jeg står å bytter bleie på Li. Sinne kan selfølgelig være sunt i noen situasjoner, og i andre, også helt nødvendig. Men for meg kjennes det ut som gammelt, bittert sinne. Et sinne som ikke handler om den konkrete situasjonen jeg er i, men noe annet. Noe som jeg ikke vil føre videre.Det som er vanskelig er at jeg har all grunn til å ha det vondt, være sint, såret og lei meg. Det som jeg har opplevd kvalifiserer til det. Jeg kan finne 100 grunner hvorfor jeg føler det jeg føler. Hva som har blitt sagt og gjort. Sinnet er berettiget. Men det handler ikke om det. Jeg trenger å tilgi. For min skyld. Jeg vil ikke bære på denne bitterheten lenger, jeg vil ikke kjenne tyngden av den. Den er som et svart hull inni meg som ikke forsvinner. Jeg vil ha fred. Jeg vil bli fri.
Men hvordan tilgir man? Det er en ting å ønske det, men hvor går veien videre? Å prate med de personene som har gjort meg vondt er uaktuelt, det er helt umulig. Men jeg kan tenke på det. Jeg kan se for meg et møte i mitt hode. Jeg kan tenke på hva jeg ville ha sagt dersom jeg stod ansikt til ansikt med den personen. Kanskje det kunne være en begynnelse. Og så kan jeg skrive et brev. Jeg trenger ikke sende det. Bare skrive det jeg vil si og avslutte med at jeg tilgir deg.
Jeg skal gjøre det for min skyld. For jeg skader meg selv med å bære på så mye vondt.
Imitthjerte 
Jeg tror ikke man nødvendigvis trenger å tilgi. Jeg har ingen som helst planer om å tilgi mine overgripere. Det de har gjort mot meg og med meg er for alvorlig til det. Likevel har jeg funnet fred med meg selv og fått bearbeidet det som skjedde. Det mener jeg er det viktigste.
Klem til deg. 🙂
Hei Mille og velkommen hit!
Så fint at du har funnet fred og har gjort det som du synes er riktig. Det finnes kanskje ingen fasitsvar og hver og en må gjøre det som er best for seg selv.
Vi er forskjellige individ med forskjellige opplevelser og reaksjoner.
Takk for ditt innspill.
Ja, vi er forskjellige. For noen er kanskje det beste å tilgi for å kunne gå videre, for andre er det andre løsninger. Det viktigste er at vi gjør det som føles riktigst for oss selv. 🙂
Hva betyr egentlig de å tilgi– eller gi til?
a) Gir det en godkjennelse til overgriperen for det han har
gjort? (Selvsagt ikke)
b) Gir det et løfte til overgriperen om at du forsøker å
glemme det han har gjort? (Ikke det heller)
c) Gir du til han en erkjennelse av at han er en ynkelig
stakkar med et fascistisk syn på mennesker dvs. ikke
ser på dem som personer med egne følelser, men som
gjenstander som det er fritt frem å utnytte? (Kanskje)
Opplevelsene må ikke få være som en svart magnet som trekker nye ting til seg, og derfor øker i størrelse og styrke.
Hvordan unngå dette? Jeg vet ikke, men jeg tror det er viktig å lære seg å respektere alle de følelsene en har , og å rase dem ut på en måte som ikke går ut over uskyldige. Når dampmotorens ventiler åpnes, begynner det indre trykket å lette.
Hei Inger!
Så fint at du kommenterer. Jeg er langt på vei enig med deg. Jeg tror det er lett å tenke at om man tilgir, så sier man at det som har blitt gjort mot en greit. At de gjerningene han/hun har gjort er ok og nå skal vi bare glemme det. Jeg tror heller ikke det handler om det. Man kan tilgi for å få fred med seg selv for ikke å føre det med seg.
For min del tror jeg det har blitt et mønster. At jeg lettere føler meg krenket og såret på nytt. Ord som blir sagt lagres og gjør meg lett å såre.
Jeg vet ikke om jeg må tilgi det groveste først for så å tilgi det som er mindre alvorlig, eller om det er bedre å begynne med de mindre tingene og se om det blit lettere.
Jeg vet ikke, jeg har ingen svar. Bare en masse med undringer.
Takk!
Seksuelle overgrep er en av de handlingene som er utilgivelig. Skal jeg overhode VURDERE å tilgi må overgriperen be om undskyldning og ta sitt ansvar.
I utgangspunktet er alle mennesker gode. Men de belastningene vi påføres gjennom livet skaper mønstre og ubevissthet i forhold til hvem vi egentlig er. I lys av en slik forståelse gir sinnet mitt litt mer slipp, fordi jeg skjønner at om overgriperne hadde vært tilstedet i seg selv ville de aldri ha gjort det. Det setter meg fri uten å tilgi.
Når du lever i øyeblikket oppheves virkningen av fortiden, og i det lyset er det ikke lengre nødvendig å tilgi. I kraften av øyeblikket er du fri! Jeg fant tilfeldigvis denne på nettet:
http://alturl.com/5hfo
😉
Det er et vanskelig tema. Men hvis vi skal tilgi for vår egen del, spiller det da noen rolle hva overgriper sier eller gjør. Å tilgi vil ikke si å glemme eller gi dem den tilfredstillelsen at de er tilgitt. Det er jo ikke noe de trenger å vite en gang.
Hva er motsatsen til å ikke tilgi? Fører det noe med seg at man har opplevelser som man ikke kan tilgi? Blir motsatsen hat, eller kanskje bitterhet? Eller er det ingen motsats? Hva fører det med seg hvis en ikke tilgir? Hva skjer med det hatet. Kan man fint leve med å hate en eller flere personer?
Ser du, jeg har ingen svar, bare MANGE spørsmål.
Jeg har ingen slike erfaringer selv, men jeg følger bloggene til to jenter på rundt 20 år som har blitt grovt seksuelt misbrukt. Det å diskutere temaet her,kan kanskje gi meg bedre forutsetninger for å legge inn gode kommentarer til dem.
Det store problemet er at de vender hatet mot misbrukerne innover mot seg selv og blir fryktelig selvaggressive. Begge har arr på halsen etter forsøk på å gjøre slutt på livet. Det jeg ser som den viktigste oppgaven er å få dem til å vende aggresjonen utover, og gjerne hate misbrukerne hvor mye som helst.
Bare en strøtanke. Symboler kan kanskje hjelpe. Hva om de sydde dukker som lignet misbrukerne og stakk dem fulle av nåler når de trang utløsning for aggresjonen? Alt som vender hatet i rett retning,tror jeg er bra.
Jeg er helt enig med Inger. Sinnet må ut. Ansvaret skal plasseres der det hører hjemme. Når sinnet har renset sjelen og det ikke finnes mer igjen, spiller tilgivelse ingen rolle. For da er du ferdig med det.
Del ordet opp: TIL-GI-VELSE. Du gir overgriperen en kjærlighetshandling ved å til-gi. Fordi det er kjærlighetskraften du er nødt til å bruke. Nei, spiller ingen rolle for overgriper. Men er det ikke å krenke egne grenser å skulle føle byrden av å måtte tilgi?
Tilgivelse er bare tull så lenge du greier å leve her og nå. Å tilgi er bare en snarvei til å oppleve glimt av kjærlighet. Å oppheve fortiden ved å leve nå – gjennom å elske seg selv fullstendig – er MYE vanskeligere enn å tilgi. For da må du bearbeide deg selv i dybden. Tilgivelse blir brukt som bevis på at du i sannhet er ferdig bearbeidet – og som mål på mennesket som godt. Kan du ikke tilgi er du liksom et dårligere menneske. Tilgivelse er misforstått nestekjærlighet.
Hva motsatsen er? Aksept av sinnet!! I det du aksepterer sinnet fullstendig, går inn i det med «livet som innsats» og reagerer i trygge omgivelser kommer du til et punkt hvor sinnet opphører. Kjemp i mot det som er og du kommer til å lide så mye mer.
Tilgivelse er oppskrytt!!! (Jeg blir sint bare av å snakke om det 🙂 )
Hvis en ikke er sint lengre – hva er da poenget med tilgivelse? Føler du ikke egentlig det samme når du ikke lengre er sint og når du tilgir?
Jeg har tenkt mye over negative følelser fordi jeg lærte fra den fundamentalistiske kristendommen jeg er oppdratt i at negative følelser viser ettergivenhet for djevelske krefter.
Det ble derfor farlig å gi uttrykk for dem. En måtte skjule dem dypt i seg selv som en farlig hemmelighet, og dette førte til en indre ensomhet.
Nå har jeg brutt med denne læren, og jeg ser på følelser som sanne sendebud fra de erfaringene vi har gjort. De bør taes frem i lyset. Det er da vi får oversikt og kontroll over dem, slik at vi slipper å handle etter dem på en livsødeleggende måte. Ved å forsøke å «dytte dem tilbake» forsvinner de ikke, men blir ubevisste og farlige.
Jeg ble litt forskrekket over mine egne følelser og reaksjonsmåte når det gjelder en av de jentene jeg skrev om over her. Jeg skrev på e-post til henne av jeg ble skikkelig opprørt– egentlig sint over et innlegg hun skrev, og jeg fikk mer lyst til å gi henne «et spark i baken» enn å gi henne en klem. Det jeg angrep henne for var at hun drev med dødssvermeri og motarbeidet seg selv, tråkket selv på sine egne, indre glør i stedet for å gi det indre livsbålet mulighet til å flamme opp. Det gjorde meg vondt å skrive slik og jeg gikk og var bekymret etterpå,men jeg følte at det var rett. I kveld fikk jeg en e-post av henne hvor hun takker meg for at jeg fikk henne over på andre tanker. Jeg skriver dette som et uttrykk for at det å gi uttrykk for tøffe følelser kan være et uttrykk for livsinstinkter, og derfor riktig. En skal ikke lulle seg inn falske, passiviserende, rosa hjertefølelser.
Det er vel liten tvil om at det er viktig å få sinnet ut og fram og plassere ansvaret og skylden der den hører hjemme. et sinne som er sunt og som er en naturlig følelse etter at man har blitt krenket, må selvfølgelig aksepteres og få plass. Det er vel ingen som har godt av å undertrykke sine følelser. Det var absolutt ikke det jeg mente heller.
Det gjør meg trist å høre om de to jentene som tar ut sin agresjon og fortvilelse over seg selv. At de skriver om sine følelser kan være et steg i riktig retning og kan få engasjerte mennesker som deg til å vise dem en annen vei, og fortelle dem at det er ikke deres skyld. Håper de får hjelp…
Fortsett å bry deg og følg instinktet!
Hei Hanne.
Tilgivelse er nok for mange av oss et vanskelig tema når det gjelder hva vi har blitt utsatt for.
Tilgivelse trenger ikke nødvendigvis bety at vi godtar det som har skjedd med oss, eller rettere sagt, hva vi har blitt utsatt for.
Jeg trodde jeg hadde lagt veldig mye bak meg og jeg følte jeg klarte å leve et greit liv, selv om dagene var preget av angstfølelse og til tider nedstemthet – men jeg følte at overgriperen ikke hadde kontrollen over meg. Så en dag, i et familieselskap, møtte også overgriperen opp, jeg skjønte da at jeg fortsatt hadde store problemer i forhold til følelsene mine og ham. Jeg må nok på en eller annen måte jobbe dette vekk og så får jeg håpe at jeg aldri i mitt liv ser ham igjen.
Det som er kvalmt er at han blir sett sånn opp på av de andre i familien og når jeg sier ifra om at dette liker jeg ikke, så får jeg høre at han har da sonet straffen sin og at det er nå jeg som må få orden på følelseslivet mitt… Kjenner jeg blir sinna!
Enda godt jeg har andre gode mennesker i livet mitt.
Vi får håpe du på en eller annen måte finner ut av dette med tilgivelse eller ikke, eller om det er andre ting du kan gjøre. Det har vel ganske mye å gjøre også med hvor mye dette preger hverdagen din osv..
Ha en fin helg videre 🙂
Anita
Kjære Anita.
Ja det kan jeg tenke meg må ha vært vanskelig, både å stå ansikt-til-ansikt med ham og høre at det er deg det er noe feil med. Hva er det med mange overgripere som gjør at de får andre på sin «side»? Jeg kan få inntrykk av at noen er så karismatiske at de klarer å surre andre rundt lillefingeren. Jeg skal ikke generalisere, men noen er sånn. Godt at du har noen mennesker rundt deg som vil det beste for deg.
Utgangspunktet for dette innlegget var at jeg oppdaget at det var andre ting som hendte i mitt liv nå som voksen som jeg hadde vanskelig for å tilgi. Ord har blitt sagt av noen personer som jeg hadde tillit til som jeg ikke klarer å glemme. Selv om jeg vet at det er nødvendig for meg selv at jeg klarer å gå videre. Jeg lurte da på om det har noen sammenheng med at jeg har opplevd noe tidlig i livet som jeg ikke klarer å tilgi. At det blir en måte å håndtere vonde ting på, nemlig at jeg samler på slike opplevelser.
Jeg vet ikke, må tenke litt videre på det. Det kan vel finnes mange veier til målet.
God helg til deg også:-)
Jeg har funnet det jeg søkte. Man trenger ikke tilgi så lenge man forsoner seg med det som har skjedd.
Takk til Iskwew og hennes fine innlegg om temaet. Du kan lese det her: http://iskwew.com/blogg/2008/09/27/om-tilgivelse-og-forsoning
Nettopp. Men det går ann å se på krenkeren som et offer uten å bruke tid på å forstå i dybden; uten å lete etter forklaring. Men ett er nødvendig å forstå: hvilke mønstre krenkelsene har skapt i en selv. Forstår en ikke dette er en ubevisst egne traumer, og i ubevisste mønstre ligger spiredyktige såkorn som vil kunne slå rot i andre. Som fra voksne til barn.
En siste ting:
Sinnet er ikke en åndelig øvelse. Det er en kroppslig stressreaksjon. Skal noe forsones må det autonome nervesystemet komme ut av stressmodus.
Ja det er sikkert. Man må bli bevisst de mønstre som mange ganger er veldig destuktive. Og da har man muligheten til å endre på de mønstrene også…
Så bra at du lenket til Iskwews innlegg om tilgivelse og forsoning her! Det var akkurat det jeg tenkte på da jeg leste posten din og som jeg hadde lyst til å si noe om – at det går an å forsone seg med at noe har vært vondt og fryktelig og fortsatt påvirker en, samtidig som det ikke betyr at en tilgir den eller de som har påført deg skade. Jeg har noen erfaringer også, om enn litt annerledes enn dine, og visse ting vil jeg aldri kunne tilgi. Nei, faktisk ikke. Men jeg har forsonet meg med at det har skjedd, at det er en del av min historie og at jeg ikke kommer unna det. Så er det mye som skal bearbeides, tanker og energi flyttes på og ryddes i, det er klart. Jeg tror det er lov å bli sint på alt «ekstraarbeidet» vi er belemret med på grunn av fortiden…
Vel, det var vel egentlig det. Håper du finner det som er riktig for deg å gjøre, og at det blir lettere over tid!
Hei og velkommen hit. Ja, jeg syntes det innlegget sa i grunnen det hele. Det var så godt forklart og alle kommentarene gjorde på en måte bildet komplett. I blant kan det være vanskelig å se hva en må gjøre, det er jo så mange vonde følelser som er knyttet opp mot disse opplevelsene. Det kan bli vanskelig å se hva som er nødvendig og hva som ikke er det. Forsoning er et godt ord og gjør at jeg kan ta vare på meg selv i en større grad.
«Ekstraarbeidet»- Hm, sånn har jeg ikke tenkt på det før,ikke rart man kan bli sinna da. Men det er jo akkurat det det er. Enten det gjelder å forsone seg med det som har skjedd, eller alt arbeidet med å bygge seg opp igjen.
Hei igjen Hanne.
Har jo lest endel på bloggen din, men har ikke lest dette innlegget før nå. Det er et interessant og vanskelig tema. Jeg har strevet veldig iforhold til dette med tilgivelse i det siste, etter jeg kom over en uttalelse fra en behandler (ikke min beh. altså) om at tilgivelse var eneste (!!) mulighet for selv å bli satt fri.
Jeg ble derfor veldig forvirret og kom i konflikt med meg selv. Jeg snakket med en om dette og fikk troen tilbake på at dette var individuelt, noen trenger det, andre ikke. Det hjalp, men det er vanskelig å bli kvitt tvilen/tanken, «er det noe galt med meg, siden jeg ikke orker tanken på å tilgi?»
Det hjalp derfor veldig å lese hva du/dere har skrevet og diskutert her. Så takk for det!
Jeg klarer ikke å tilgi, men å akseptere noe og forsone seg med at det har skjedd, det blir annerledes og enklere å forholde seg til.
Takk igjen for en flott og tankevekkende blogg!
Det er veldig vanskelig. Jeg har også kommet fram til at jeg ikke kan tilgi og de tilbakemeldingene jeg har fått på mail og i kommentarfeltet er nesten enstemminge.
Jeg har også tenkt på at jeg tror ihvertfall ikke det er mulig å tilgi så lenge overgriper benekter og avviser det som har skjedd. For at det overhode skal være mulig å tilgi, må jo overgriper innrømme og bekjenne sine synder. Selv ikke Gud (for de som er kristen) tilgir jo ikke bare sånn helt uten videre. Det må en erkjenneles til for at det skal være mulig tilgi.
Det som jeg tror er viktig er å akseptere det som har skjedd. Ikke godta, men erkjenne at dette har skjedd. Jeg tror at hvis man avviser, benekter eller fortrengte overfor seg selv vil det få utslag på en eller annen måte, gjerne i fysiske smerter. Det er i hvertfall min erfaring.
Det er bra at du har funnet ut hva som er rett for deg, og stol på at du gir deg det du trenger.
Det er veldig synd at noen sprer disse utsagnene om at man må tilgi for å bli satt fri. Som du sier så er det individuelt og viktig å gjøre det som føles rett for en selv uten å sitte igjen med en klump i magen fordi man ikke klarer å tilgi.
Takk for din kommentar, Katrine.