Stikkord

,

Vi er ute og går tur. Det ligger snø på bakken og vinden sniker seg som kalde gufs ned inni mellom jakken. En mann kommer gående.

«Hei,» sier D.

 Mannen svarer ikke. Han er stiv i blikket. Han overser kommentaren og går stille videre.

«Hva er det med han da?» spør D.

«Jeg vet ikke,» sier jeg.

«Jeg tror han har psykiske problemer. Det har jeg hørt ihvertfall. Tror jeg.» 

Dagen etter går vi tur igjen. Vi går en annen vei. Helt plutselig møter vi den samme mannen igjen. Jeg ser det, lenge før ansiktet er tydelig.

«Ikke si noe,» hvisker jeg.

«Hva da?» svarer D.

«Ikke si hei. Det blir sikkert vanskelig for han.»

 D sier ingenting. Går bare forbi, med blikket rettet framover.

Det er helt stille. Vi passerer hverandre uten et ord, uten at våre blikk møtes. Han er forbi. Vi sa ikke hei.

«Kanskje er det dumt», sier jeg.

 «Hva da?» spør D.

«Kanskje vi burde si hei, selv om han ikke svarer».

Når man er alene og kanskje sliter psykisk, hva er verst? Å bli oversett eller å høre et vennlig hei og innse at man ikke klarer å svare. Hva er vondest? Jeg tror det er det første. Det må være verre.

Neste gang skal vi si hei igjen. Selv om han ikke svarer. Det er greit det, han trenger ikke svare. Men han skal vite at vi ser han.