Vet du ikke hvor bra du er?
Jeg hører selv hvor oppgitt stemmen min høres ut. Jeg står midt på gulvet i stua og kroppen lener seg fremover.
Nesten litt agressivt.
Mot henne..
Du er jo så bra på så mye. Du gjør jo så mye som er bra. Hva skal til for at du tror på det?
Hun sier ingenting. Stille står hun og ser meg i øynene. Jeg ser sorgen, sårbarheten.
Utad er hun så sterk. Hun prater høyt og tydelig og er ikke redd for å si hva hun mener. Jeg vet at ingen skulle tro at hun hadde dårlig selvfølelse. Hun, som lykkes med alt. Noen kan til og med kalle henne dominerende. Hva vet de?
Jeg tar noen skritt nærmere, så nær at jeg kan nå henne hvis jeg strekker ut hånda.
Hun ser forbi meg. Unngår øyekontakt, en kontakt som hun vet tvinger henne til å være her og nå.
Hva skal til? Hva skal jeg gjøre for å få deg til å innse at du er bra som du er? Hva trenger du å høre? Hva skal jeg si?
Stillhet.
Jeg innser at det hjelper ikke hva jeg sier. Mine ord når ikke fram.
Jeg tar et skritt fram og gir henne en klem.
Vet du? sier jeg med hodet hennes hvilende på min skulder.
Du er den fineste jeg vet.
Hun ser på meg, smiler før hun legger hodet på min skulder igjen.
Jeg skjønner det nå. Jeg kan ikke få henne til å forstå hvor god hun er, hun må innse det selv.
Jeg kan bare være en påminnelse. En påminnelse på det gode. En påminnelse om at det er mulig å tenke annerledes. Jeg kan være en som går ved siden av og sier; du er god nok som du er.
Å fy fader, som du traff meg nå ..! For hun er som meg, og du er som bestevennen min! Dine ord har jeg igjen og igjen hørt fra min beste venn – og du har rett. Du kan bare være en påminnelse. Den påminnelsen er viktig! Men hun må selv innse sin verdi … jeg vet ikke om jeg treffer riktig, men for at jeg skal lære meg å ha tro på meg selv, er mestring et stikkord. Jeg må gjøre ting som jeg kan mestre, eller på kort tid lære å mestre. Bake kake, skrive og få gode tilbakemeldinger, tegne, klatre et fjell – gjøre ting jeg føler meg “flink” i. Kanskje kan det hjelpe hennes selvfølelse også? Jeg tror det hjelper meg, ihvertfall forsetter jeg å gjøre ting jeg kan få til og det gir en god følelse … dette ble så nært at jeg kjente øynene ble blanke – takk for en fin post! Klem
Det er jeg helt enig i. Jeg tror nøkkelen til bedre selvfølelse er å gjøre saker som man liker og som man blir glad av. Det som kan være en liten fallgruve er at man henger seg opp i bekreftelsen og at man da ikke føler seg bra hvis man ikke gjør noe bra. Det jobber jeg med nå; Jeg er bra som person uansett hva jeg gjør og at jeg ikke skal være avhengig av hva andre sier. Jeg tror også at det er inspirerende for andre som sliter og se noen som gjør saker som er godt for dem. Det kan kanskje bli en påminnelse for hva de kan gjøre for seg selv.
Takk for at du deler og kommenterer, kjære Embla.
Klem til deg.
Så vakkert skriven, vennen min. Du er så bra på så mye.
Din ven
Takk<3
Åååå vennen, så rart det er at du alltid skriver slik som treffer meg akkurat på de dagene jeg trenger å høre det:) Det var som om du skrev om meg. Du er så flink å skrive og jeg finner så mye trøst i det du skriver:) I dag trengte jeg dette innlegget og jeg velger å ta det til meg og late som om det var til meg;) Vet at du hjelper mange flere enn meg med det du skriver:) Superstolt av deg! Du gjør en viktig jobb for så utrolig mange:) Klem
Så fint, vennen. Det er godt å høre at det traff deg og at du fikk noe ut av det.
Du er god og får til det du har lyst til.
Takk.
Godklem.
Det er slike holdninger som du viser som skal til for å sette sjelelige fanger i frihet.
Forøvrig tror jeg det er viktig å huske på at selvtillit og selvfølelse har to helt forskjellige fundamenter. Vi får selvtillit når vi stoler på våre ytre egenskaper som dyktighet,hederlighet osv.
Selvfølelse derimot kan vi bare oppnå hvis vi har indre frihet. Selvfølelse er – som ordet sier,føling med selvet,og føling med selvet kan vi bare oppnå hvis vi har frihet til å handle ut fra drivkreftene i oss selv og i vår natur. Jeg tror at mennesker som virker arrogante og overdrevent selvsikre overkompenserer for manglende selvfølelse ved å legge vekt på ytre egenskaper og den selvtilliten de gir.
Jeg er helt enig med deg. Det er litt skummelt hvis man ikke ser den store forskjellen mellom selvfølelse og selvtillit. Man kan tro at man jobber med å bygge selvfølelsen når man i virkeligheten bygger selvtillit. Da kan det bli vanskelig å forstå hvorfor man fremdeles føler seg så dårlig på innsiden. Man føler seg så bra så lenge man gjør mye bra, føler seg oppe og har energi. Så snart det kommer en tung dag og det blir vanskelig å få noe gjort, kan man lett havne på bunnen igjen.
Jeg tror også at de som er arrogante skjuler en dårlig selvfølelse. Hvorfor skal de ellers ha et behov for å heve seg over noen andre og prøve å være bedre enn et annet menneske.
Takk for din kommentar, Inger.
Å ferdes på nettet, f eks twitter, kan være en risikosport for de av oss som ikke liker oss selv særlig godt. En stikkende kommentar, uansett hvor urettferdig og usann den er, kan henge i lenge. Selv om du egentlig vet at den som har avlevert kommentaren gjerne ikke er så klok som han vil framstå som. Jeg har tenkt mye på dette de siste dagene. Hvorfor bryr man seg så himla mye med folk som ikke kjenner en, som ikke engang er verd en parentes i ens liv? Som mest sannsynlig sliter selv. Jeg burde jo klart å opparbeide en slags sympati, i stedet så kverner det rundt og rundt i hodet; “tror alle at jeg er dum nå?” Din bloggpost minner meg på at det til sjuende og sist ikke betyr noe hva de synes om deg, hvem nå enn “de” er. Det som betyr noe er familie og venner, og å omgi seg med mennesker som vil deg vel. Det er ikke et nederlag å søke det gode, man blir ikke dum av det. Tvert imot. Du skriver helt nydelig forresten!Nå skal jeg ringe min bestevenninne. Hun er også en av de som går ved siden av og kommer med påminnelser
Det har du så rett i. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver med f.eks twitter. jeg tror at hvis man ikke liker seg selv, blir det så lett å ta dumme, ubetenksomme kommentarer som sannhet. Jeg kan bli påvirket av det selv om jeg vet at de ikke kjenner meg. Men hvis man har sagt til seg selv i år etter år at man er stygg, ekkel, dum osv, suger man til seg tegn på at andre mener det samme.
Jeg km plutselig på et annet eksempel. For et par dager siden var jeg ute og syklet med Li bakpå. Jeg oppdager bussen forseint og må stoppe rett ved siden av den, noe som gjør at de som kommer ut er tvungen å gå rundt sykkelen for å komme på fortauet.
Da jeg stod der blir jeg plutselig slått i skuldra. Jeg hører en mann kjefte på meg, uten at jeg skjønte hva han sa. Det eneste jeg hører er at han sier; har du ikke lært det engang.
Jeg triller sykkelen forbi bussen, i sjokk over det som har skjedd.
Tilslutt legger jeg merke til hva jeg sier til meg selv. Herregud så dum du er, du kan jo ikke sykkelreglene engang. Tenk hva de andre tenker om deg nå.
Selv da jeg ser blikkene fra flere av de andre passajerene tolker jeg det dithen at de ser på meg fordi jeg gjorde en feil. Jeg tok ikke hensyn og stoppet i tide slik at passasjerene fikk gå av.
Denne automatiske tenkningen er så skummel, fordi den er så vanskelig å legge merke til. Jeg følte meg som en dritt fordi jeg var så vant til å fortelle meg selv stygge ting. Det tok lang tid før jeg innså at det var jo mannen det var noe feil med. Han var jo syk som slår ei dame på sykkel med et barn bakpå.
Som du sier er det viktig å sortere, enten om det er idioter på twitter eller i virkelige livet, hvem vil man ha kontakt med. Hvem betyr noe? Hvem er viktig?
Takk for din kommentar.