Uroen vokste. Da hun så Henrik komme gående over skolegården, stakk det i magen. Hva er det med han? Han var så stille og tilbaketrukket. Helt siden hun begynte på skolen sist høst, merket hun at det var noe med han. Hun klarte ikke sette fingeren på hva det var, hun kjente bare en uforklarlig uro da hun så han.
Da hun hadde prøvd å snakke med han, snudde han seg bare bort og viste tydelig at han ikke ville ha kontakt. Hun ble stående i vinduet. Tenkte tilbake på de gangene hun hadde merket de små tegnene. En gang kom han med sår på den ene armen. Han sa bare at han hadde falt, og ville ikke prate mer om det. Var det flere episoder? Hun tenkte etter. Han brukte alltid lang tid når han skulle hjem. En dag hadde hun sett han på veien over en time etter skoledagen var over.
Hun bestemte seg der og da. Hun måtte snakke med noen. Hun gikk mot kontoret og fant den litt eldre kollegaen sittende ved skrivebordet.
Kan jeg få snakke med deg?
Ja, bare sett deg ned. Hun ryddet bort noen papirer som lå i stolen like ved.
Jeg er litt urolig for Henrik. Han er så stille, han har flere ganger hatt sår og blåmerker som han ikke vil prate om. Jeg kjenner jeg har en ekkel magefølelse.
Kollegaen så på henne og ristet på hodet.
Vi kjenner godt til den familien der. Vi har hatt både søstera og broren her på skolen, så vet godt hvordan de er. Foreldrene er litt spesielle, så det er ikke rart at ungene blir sånn. Så det skal du ikke tenke mer på. Han har sikkert falt og slått seg eller noe.
Hun reiste seg fra stolen og gikk ut av kontoret. Hvordan kunne hun tro noe sånt? Var hun hysterisk? Var det bare noe hun innbilte seg? Kanskje var det ingenting allikevel.
På fredag leste jeg en kronikk i Aftenposten, Hva er et barn, skrevet av Heidi Helene Sveen som satte seg i magen på meg. Det var ubehagelig og satte i gang noe inni meg. Hvor ofte ser vi ikke slike tragedier, der barn blir mishandlet, misbrukt og/eller drept, trykt på fremsiden av landets aviser. Hva gjør det med oss? Hva gjør vi med det? Bruker vi 5 minutter på å lese artikkelen, kanskje feller en tåre, før vi går videre som om ingenting har hendt. Eller gjør det noe med oss? Endrer vi adferd? Får det oss til å handle annerledes den dagen vi selv står der med en bekymring for et barn vi kjenner.
VG har hatt en serie artikler som omhandler barn som har blitt mishandlet og drep av noen i familien. Det er historier som gir meg gåsehud. Bak hver historie finnes mennesker som deg og meg som kanskje ser små eller store tegn på at noe er galt. Noen velger å se bort, andre kanskje prøver å ta det videre uten å bli hørt. Felles for alle historiene er at de klarte ikke redde disse barna. Det var for sent.
Hva gjør du når du får en dårlig magefølelse? Forteller du det til noen? Hvis du ikke blir tatt på alvor første gang, gå til neste person eller instans. Vi har alle et ansvar for barna. Det er vi som er voksne og som skal beskytte barna, uansett om det er ditt eget eller noen andres. En dag blir disse barna voksne. Vil du kunne se dem i øynene? Trygg på at du gjorde det du kunne?
Tør du si ifra?
Noen utvalgte artikler fra VG:
Barnevernsdirektør; Vi savner at flere melder fra
Et utrolig VIKTIG innlegg, kjempebra!
Takk!
Jeg ville ha forsøkt å si fra, men skjønner at det er vanskelig. Det virker jo så “alvorlig” å sette i gang hjulene i et hjelpeapparat.
Ja det blir fort veldig alvorlig, og kanskje lett å begynne å tenke; enn om jeg tar feil.
Vi er altfor forsiktige, vil ikke ta aksjon i tilfelle det ikke er slik som vi tror – at vi tar feil. På grunn av det, drepes altså flere barn hvert år. Fordi vi er feige. At skolen og helsevesenet har et ansvar her, skulle det vel ikke være tvil om, men der også, ser vi den samme feigheten. Jeg håper inderlig at artikkelserien i VG, får oss voksne til å ta affære. Så får det heller være slik at vi noen ganger (heldigvis for det barnet), tar feil.
Jeg opplever som du sier at det er lett å bli feige. Det er lett å si når man sitter med facit i hånd at jeg ville ha sagt i fra, men når du står der med klumpen i magen er det kanskje ikke like lett å ta det rette valget. Jeg håper og tror at det har blitt bedre, men det er ikke godt nok.
Jeg vil alltid si fra. Men forstår at andre kvier seg.
Det er vanskelig å vite hvordan man skal gripe inn, og ikke minst når. Selv endte jeg opp med trusler og fysisk vold hvor politiet kom med fulle sirener…. etter å ha varslet skolen som igjen kontaktet barnevernet ( etter 1,5 år som mer eller mindre reservemamma for denne lille jenta) Jeg hadde snakket med foreldrene utallige ganger.
I tingretten havnet vi. Men ingen beskyttet datteren min og meg mot disse truende foreldrene som i ettertid oppsøkte datteren min på skolen etc.
Jeg var fryktelig redd i en lang periode. Og har tenkt at det var nytteløst. Familien flyttet. Om hennes sak i forhold til barnevernet fulgte henne aner jeg ikke. Jeg tviler.
Først må jeg bare si at det var veldig tøft gjort av deg. Det er ikke et lett valg å ta, og spesielt når man ser hvilke konsekvenser det kan få. Det er vanskelig å vite på forhånd hvordan motparten kommer til å reagere.
Trist at ikke dere ble beskyttet, det er jo ikke dere som skal ha grunn til å gå å være redd.
Jeg kan lett bli provosert når jeg ser innslag i media der barnevernet kritiseres for å ha fratatt foreldre omsorgsretten for sine barn. Det er selvfølgelig ikke greit at barnevernet gjør feil, men jeg opplever at det skapes et bilde av at barnevernet går altfor ofte inn og henter barna. Dessverre ser vi jo mange eksempler på det motsatte, at i saker der de skulle ha grepet inn, ikke har gjort det.
Du bør sjekke ut denne fantastiske kampanjen fra Stine Sofie Stiftelsen som går nå. Den er ment nettopp for å få flere voksne til å si i fra: http://www.forbarnasbeste.no
Jeg har vært inne å sett den. Den var veldig bra og veldig viktig! Takk for tipset.
Kanskje ikke så relevant til akkurat det du skriver her – men i sin helhet; for en flott blogg!! Stå på videre – dette var utrolig godt – og viktig – skrevet
Tusen takk, så utrolig koselig å høre!
Ha en fin kveld
Flott at dette blir snakket og skrevet om; mer enn tidligere, opplever jeg!
Jeg vil gjerne si tusen takk for fine ord om lykketipsboka. Det setter jeg stor pris på:-)
Og så vil jeg si at jeg er glad for at du likte det jeg skrev. Jeg synes jo at du gjør så mye flott ved å skrive her, og jeg tror du hjelper mange på flere måter. Jeg ønsker deg mye godt, og akkurat nå en fin uke:-)
Klem
Takk, Mammadamen, du er så god. Jeg elsker dine lykketips, for jeg tror også at lykken ligger i de små tingene. Det er ikke noe man må vente på, mulighetene for lykkefølelser er her og nå, hvis man bare ser det.
Lykke til med sluttføringen av boka.
Godklem.