Stikkord

, ,

Uroen vokste. Da hun så Henrik komme gående over skolegården, stakk det i magen. Hva er det med han? Han var så stille og tilbaketrukket. Helt siden hun begynte på skolen sist høst, merket hun at det var noe med han. Hun klarte ikke sette fingeren på hva det var, hun kjente bare en uforklarlig uro da hun så han.

Da hun hadde prøvd å snakke med han, snudde han seg bare bort og viste tydelig at han ikke ville ha kontakt. Hun ble stående i vinduet. Tenkte tilbake på de gangene hun hadde merket de små tegnene. En gang kom han med sår på den ene armen. Han sa bare at han hadde falt, og ville ikke prate mer om det. Var det flere episoder? Hun tenkte etter. Han brukte alltid lang tid når han skulle hjem. En dag hadde hun sett han på veien over en time etter skoledagen var over.

Hun bestemte seg der og da. Hun måtte snakke med noen. Hun gikk mot kontoret og fant den litt eldre kollegaen sittende ved skrivebordet.

Kan jeg få snakke med deg?

Ja, bare sett deg ned. Hun ryddet bort noen papirer som lå i stolen like ved.

Jeg er litt urolig for Henrik. Han er så stille, han har flere ganger hatt sår og blåmerker som han ikke vil prate om. Jeg kjenner jeg har en ekkel magefølelse.

Kollegaen så på henne og ristet på hodet.

Vi kjenner godt til den familien der. Vi har hatt både søstera og broren her på skolen, så vet godt hvordan de er. Foreldrene er litt spesielle, så det er ikke rart at ungene blir sånn. Så det skal du ikke tenke mer på. Han har sikkert falt og slått seg eller noe.

Hun reiste seg fra stolen og gikk ut av kontoret. Hvordan kunne hun tro noe sånt? Var hun hysterisk? Var det bare noe hun innbilte seg? Kanskje var det ingenting allikevel.

På fredag leste jeg en kronikk i Aftenposten, Hva er et barn, skrevet av Heidi Helene Sveen som satte seg i magen på meg. Det var ubehagelig og satte i gang noe inni meg. Hvor ofte ser vi ikke slike tragedier, der barn blir mishandlet, misbrukt og/eller drept, trykt på fremsiden av landets aviser. Hva gjør det med oss? Hva gjør vi med det? Bruker vi 5 minutter på å lese artikkelen, kanskje feller en tåre, før vi går videre som om ingenting har hendt. Eller gjør det noe med oss? Endrer vi adferd? Får det oss til å handle annerledes den dagen vi selv står der med en bekymring for et barn vi kjenner.

VG har hatt en serie artikler som omhandler barn som har blitt mishandlet og drep av noen i familien. Det er historier som gir meg gåsehud. Bak hver historie finnes mennesker som deg og meg som kanskje ser små eller store tegn på at noe er galt. Noen velger å se bort, andre kanskje prøver å ta det videre uten å bli hørt. Felles for alle historiene er at de klarte ikke redde disse barna. Det var for sent.

Hva gjør du når du får en dårlig magefølelse? Forteller du det til noen? Hvis du ikke blir tatt på alvor første gang, gå til neste person eller instans. Vi har alle et ansvar for barna. Det er vi som er voksne og som skal beskytte barna, uansett om det er ditt eget eller noen andres. En dag blir disse barna voksne. Vil du kunne se dem i øynene? Trygg på at du gjorde det du kunne?

Tør du si ifra?

Noen utvalgte artikler fra VG:

Barnevernsdirektør; Vi savner at flere melder fra

Vi har ingen å miste

Tok livet av barna sine i rus


About these ads